Norseman 2016

Tre, syv, ni og tolv. Alle magiske tall som eventyrene er proppet fulle med, og som knyttes til hell og lykke. Denne helgen var det imidlertid ingen av disse tallene som var interessante. Det var tallene fem og to som skulle bli viktig denne helgen, og gjøre livet mitt litt rikere enn det var før jeg dro til Eidfjord. Dette er historien om hvordan den femte gjennomføringen av norseman og to mennesker ga meg en av mine fineste dager hittil i livet. 

Fredag morgen våkner vi til pent, klart vær på hytta til familien Jacobsen utenfor Geilo. Klokken er kvart på åtte og Jacob Jacobsen har begynt å steke bacon. Jeg rusler trøtt mot kjøkkenet og spør hvor kaffefiltere ligger i en tanke om å bidra med noe. «kaffen er der den, gutt» smiler Jacob og peker på kannen med nytraktet kaffe. Hittil denne helgen har jeg blitt behandlet med silkehansker og begynner å lure på om jeg noen gang kan bli vant til å ta vare på meg selv igjen. Etter en god frokost pakker vi bilen og setter nesen mot Eidfjord og årets store mål. Jeg er fortsatt ikke nervøs, men begynner å bli veldig klar for å komme i gang. Jeg er sånn skrudd sammen at jeg er aller mest glad i forberedelsene og den umiddelbare følelsen etter et løp. De siste dagene før selve konkurransen er jeg imidlertid lite begeistret for, men snart er ventetiden over. Heldigvis.

13913826_10153682495171366_6846316842504102108_o
Meg og de to viktigste personene i livet mitt denne helgen, samboer Marie og kompis Jacob.

Eidfjord er et sted jeg er veldig glad i, og i likhet med Åndalsnes får denne lille plassen frem smilet hver gang jeg er der. Det lille tettstedet er proppet fullt med kjentfolk iført tettsittende tøy, joggesko og ansikter fylt med forventning og begeistring. Timene går utrolig fort denne fredagen, og i en slags tåke har henting av startnummer, racemøte og kontroll av utstyr blitt gjennomført. Middagen dagen før er viktig, ikke bare for å få i seg nok med næring, men også for det sosiale. Sammen med Lars Christian og supporten får vi en trivelig kveld der fokuset flyttes over fra Norseman til Pokemon go og vedlikehold av raflesvamper. Det knyttes også stor spenning omkring toalettrutinene til undertegnede etter en uttalelse jeg hadde i forkant, der jeg slo fast løsningen for å unngå dobesøk underveis i løpet. Men mer om dette senere.

Klokken kvart på fem lørdag morgen gir jeg en klem til klubbkamerat Pål før vi hopper av fergen og svømmer mot start. Vannet er overraskende varmt og avgjørelsen om å droppe neoprenhetten virker å være riktig. Bølgene og motstrømmen er imidlertid noe som gjør meg usikker på om dette kommer til å bli en lang dag i vannet. Starten går og jeg finner fort rytmen uten å stresse nevneverdig. De raskeste svømmerne får fort en luke, og jeg finner meg godt tilrette i gruppe nummer to der farten går i et levelig tempo. Bølgene går i vår retning, og bortsett fra at man heves og senkes, går det egentlig fint. Ved runding av bøyen blir saken fort en annen, og på vei inn mot T1 får vi bølgene 90 grader på oss. Pustingen må plutselig endres fra bilateral til kun høyre for å ikke svelge vann, og jeg føler at vi blir kastet frem og tilbake som vinkorker i det urolige vannet. Vel inne ved land får jeg beskjed om at de raskeste svømmerne var oppe rett over timen og at jeg er rundt seks minutter bak teten.

13906703_1278823085470745_9114641463111488493_n
Foto: Elisabeth Breivold

Syklingen starter bra og jeg karrer meg fort opp i marsjfart og kommer i gang med spisingen. Jeg merker allikevel at noe ikke er helt som det skal. Det er noe som må ut, og jeg banner inni meg selv da dette passer svært dårlig akkurat nå! Toalettbesøkene på morgenen var tydeligvis ikke nok for å gjøre ferdig jobben, og jeg sitter nå og tenker på hvordan jeg kan løse dette raskest mulig. Turisttoaletter passeres oppover Måbødalen en etter en uten at jeg klarer å få meg til å stoppe, og jeg håper at kroppen på magisk vis skal stabilisere situasjonen, men til ingen nytte. På Vøringsfossen er kroppen forøvrig fin, men jeg klarer ikke å slappe av, og noen minutter senere må jeg ut i grøfta for å la naturen gå sin gang. Vel nede i hockey må jeg le litt når jeg tenker over at jeg på min høye hest har belært andre om viktigheten med gode rutiner i forkant for å unngå akkurat dette. Det måtte altså syv år med triathlon til før det skjedde, men etter turen i grøfta føler jeg meg plutselig mye bedre. Marie og Jacob håndterer situasjonen med eksemplarisk godt humør, og selv med relativt lave intimgrenser må jeg innrømme at de tar dette bra. «Dette kommer de aldri til å la meg glemme» humrer jeg for meg selv i det jeg legger meg ned i tempobøylen igjen. En del ryttere har kommet forbi under oppvisningen, og jeg har nå en jobb å gjøre for å ta igjen det tapte.

IMG_0096-3
Foto: Elisabeth Breivold

Over vidda begynner regnet, og kombinert med fire til seks grader i lufta blir det fort kaldt. Ned mot Geilo fryser jeg så mye at jeg begynner å slite med å fokusere, og på Kikuttoppen etter ti mil må jeg få på meg jakke. Jeg har rett og slett ikke sjans til å fortsette med bare tridrakt. Jeg sykler nå i nærheten av Per Morten Ellingsen og nyter godt av det trivelige selskapet fra ham og teamet hans. Jacob og Marie hjelper meg også å holde stemningen oppe med konstant heiing og oppmuntring. Jacob klarer forøvrig på mystisk vis å filme nesten alt som skjer underveis samtidig som han gir support. Resten av syklingen går kontrollert og etter 5 timer og noenogførti minutter triller jeg lykkelig inn til T2 etter en kald tur.

Løpingen er det jeg har gruet meg mest for i forkant av løpet, og er det punktet av tidligere gjennomføringer som har stjålet mest tid fra meg. Jeg vet at de raskeste fortsatt løper mye, mye raskere enn meg, men etter et år med stor fremgang på løp vet jeg at det skal være mulig å forsvare meg bakover mot de som jager. Beina føles gode, og i kontrollert fart åpner jeg med en tanke om at dette skal bli dagen jeg ikke driter meg ut på den siste delen av norseman. Drite meg ut. Det skulle jeg ikke ha tenkt, for etter 10 km kjenner jeg at naturen igjen kaller og jeg lurer på hvor mye lasagne jeg egentlig spiste kvelden før. Marie og Jacob drar godt på smilebåndene når de hører at jeg trenger dopapir nok en gang, og etter å ha gjennomført tidenes raskeste slankekur påpeker de at løpesteget plutselig ble bedre. Dette var heldigvis dagens siste tur i grøfta og jeg kan fokusere på å gjøre det jeg skal igjen. Flaten inn mot Rjukan går fort, og inkludert dostopp løper jeg raskere enn jeg noen gang har gjort før.

13920777_1279786702041050_4988700453104815288_n
Foto: Elisabeth Breivold

Bakken er en lettelse da musklene på dette tidspunktet har blitt lei flat løping, og sammen med Jacob løper jeg nå med gode bein opp stigningen som har fått det passende navnet Zombie hill. Marie stopper ved alle anledninger og forsyner meg med gel og motivasjon, og jeg er overrasket over hvor oppstemt jeg er så langt ute i løpet. Jeg begynner å bli veldig sliten, og jeg må jobbe for å holde løpesteget, men jeg klarer ikke å slutte å smile. Jacob motiverer meg med vitser og Marie forteller at jeg spiser inn på den Tjekkiske løperen som har ligger før meg hele dagen. Ved sjekkpunktet på 32.5km blir det nesten for mye av det gode når jeg ser fantastiske kjentfolk overalt som heier. Inn mot Stavsro tar jeg igjen Tjekkeren, og i det jeg går inn til fjellet heier foreldrene mine meg frem. Smilet er fortsatt på plass og jeg vet for meg selv at ingen skal få ta meg igjen nå. På dette tidspunktet vet jeg at Lars Petter Stormo, Lars Christian og Henrik Oftedal nærmer seg mål, og jeg gleder meg til å treffe og gratulere dem på toppen. Og Marie selvsagt. Hun har dratt opp noen minutter før oss for å være på toppen når vi går i mål, og jeg ser utrolig frem i mot å treffe henne og bli ferdig med slitet. Steinura tapper det siste som er igjen av krefter, og jeg sparker borti steiner og sjangler når vi entrer den siste stigningen. Jacob gir meg likevel ingen pauser og roper meg frem hele veien. De siste meterne gjør alt vondt og jeg sutrer på inn og utpust før jeg endelig kan krysse målstreken til syvendeplass. Marie og Jacob gir meg en klem jeg har gledet meg til hele dagen, og takknemligheten jeg har for alt de har gjort for meg kommer ut gjennom tårekanalene.

28255995693_8c72fdeabd_o-2
Foto: Blenne Photography

Jeg har mye å være glad for etter helgens eventyr. Jeg er glad for å ha levert et godt resultat med en syvendeplass, jeg er glad for å ha disponert løpet godt og jeg er glad for at alle forberedelsene inn mot løpet har gitt avkastning. Men aller mest er jeg glad for at jeg hadde med meg Jacob og Marie. Uten dem hadde jeg ikke fått til noen ting som helst denne dagen, og jeg stiller meg undrende til hvordan noen kan være så snille, morsomme og omtenksomme mot en person som skal utrette noe så komplett meningsløst. Tusen takk!

Tusen takk til familie, venner og sponsorer som gjør at jeg kan holde på med dette. Jeg setter enormt stor pris for hva hver enkelt av dere gjør for meg, ved å stille opp når det trengs!  Jeg skal ikke påstå at dette er mitt siste Norseman, men det kan fort bli noen år til neste gang jeg søker om plass. Høsten skal brukes til å finne nye triathlon-mål og jeg gleder meg til å starte neste prosjekt.

Hva som blir målet neste år vet jeg enda ikke, men en ting er jeg ganske så klar på: Jeg skal med all sannsynlighet til Eidfjord igjen, enten som support, tilskuer eller crew. Løpet er alt for kult til å luke ut av livet. Gratulerer til alle som deltok , arrangerte og kjørte support. Jeg gleder meg til å se dere igjen!

Takk for meg!

Kristian

Utstyr brukt i Løpet

Våtdrakt: 2XU X:3
Svømmebriller: Zoggs Predator Reactor
Tridrakt: 2XU Compression sleeved trisuit
Sykkel: Giant Trinity adv. sl
Hjelm: Etto Scalpel
Briller: Swisseye C-Shield
Ernæring: Winforce, Squeezy
Klokke: Garmin 920 med hurtigfeste

Ny i triathlonsporten?

Triathlon er en idrett i vekst, og mange utøvere gjør seg i disse dager klare for Oslo triathlon, Tønsberg tri osv. I dette innlegget vil vi gi noen enkle tips til gjennomføring av ditt første triathlon!

Svømming
Svømmingen er grenen de fleste er redde for i forkant, men fortvil ikke: de fleste kommer seg gjennom denne delen med en god opplevelse. Den største utfordringen er ofte starten, da mange åpner i et hardt tempo fra første meter og dermed skaper mye skum, sprut og kaos. Er du usikker på hvordan du vil håndtere dette er det lurt å legge seg litt bakover i rekkene, og gjerne litt på siden slik at du kan svømme ut av klyngen hvis trengselen blir for stor. Hvis du ikke skal kjempe om seieren er det lov å starte ut i et fornuftig tempo og heller forsøke å holde dette jevnt. Før du aner det tar du igjen flere av dem som knallåpnet. Får du panikk underveis er det også helt greit å legge seg litt på ryggen og roe ned før du fortsetter. Også erfarne triathleter får «kryperen» iblant.

Av utstyr til svømming er det viktig at du er ærlig med deg selv mtp nivå. Svømmer du dårlig er det dumt å bruke penger på en dyr drakt, da denne sannsynligvis ikke vil hjelpe deg noe. Dyre drakter gir ofte lite oppdrift, men er meget fleksible. Billigere drakter gir ofte mye oppdrift, men er stivere. Er teknikken så som så vil altså en billigere drakt gjøre deg til en bedre svømmer da den løfter deg høyere opp i vannet. Briller er viktig at du vet passer godt på konkurransedagen, og uansett hva du velger bør du ha svømt noen turer med dem før startskuddet går. Briller med godt utsyn er ofte greit som f.eks Zoggs predator. Er vannet virkelig kaldt kan også en neoprenhette være godt å ha, men jeg mener dette ikke blir nødvendig før du er under 15 grader.

11792142_10152960061476366_3564494529815223480_o-3
Få tak i glidelåssnora raskt etter du er ute av vannet, og få draken ned til hofta før du er fremme ved sykkelen.

Sykkel
Når du kommer ut av vannet er det greit å begynne å få av seg våtdrakten på overkroppen. På Oslo triathlon er det et stykke fra vannet til skiftesonen så her har du litt tid på deg. Finn frem til snoren og trekk ned glidelåsen, trekk av armene og få draken ned til hofta. Når du så kommer frem til skiftesonen er det bare å trekke ned drakten til anklene og tråkke den av seg. Ellers er det ikke så mye annet du trenger i skiftesonen enn hjelm, sykkelsko, løpesko, startnummerbelte og kanskje et par sokker. Få på deg sykkelskoene, hjelmen, startnummerbeltet og ta med deg sykkelen, mer skal du faktisk ikke gjøre der inne. På sykkelen har du en eller to flasker med sportsdrikk(en på 750 ml holder sort sett), tre-fire gel tapet på rammen med maskeringstape, og en slange og gasspatron i en taske under setet. Åpne rolig da du ofte er litt ustø etter svømmingen og få kroppen skikkelig i gang før du øker farten. På Oslo tri må du gjennom en del svinger og kryss før du er fremme i Maridalen, og det er ikke vits å risikere livet her. Når du kommer inn i Maridalen er det imidlertid bare å komme seg ned i tempobøylen og jobbe jevnt. Drikker du mye sportsdrikk kan du beregne ca to geler i timen, er det kaldt og du drikker lite kan tre gel per time være smart. Etter 40 kilometer er du tilbake på Sognsvann og skal nå endelig av sykkelen. Klikk kontrollert ut av pedalene og brems ned slik at du kan hoppe av i tide før du skal inn i skiftesonen. Mang en ivrig triathlet at tatt spektakulære saltomortaler her etter bråbremsing. Trill sykkelen til plassen din, heng opp sykkelen på stativet, ta av hjelm og sykkelsko og sett på deg sokker og løpesko. Løpeskoene er det smart å klargjøre med strikklisser. På denne måten kan du bare tre på deg skoen og løpe rett ut.

IMG_0082
Skifesonen bør være enkelt innredet. Dropp alt unødvendig og gjør skiftet enkelt for deg selv!

Løp
Alt du trenger å ha med deg på løpingen er i bunn og grunn et par geler. Disse har du i lommen bak på tridrakten, og kan ligge der gjennom hele konkurransen frem til løpingen. Du vil ikke kjenne så mye til dem gjennom svømmingen og syklingen, og du sparer også tid i skiftesonen. Ta gelene med 20-30 minutters mellomrom og ta gjerne et glass sportsdrikk i langesonen. Beina føles sannsynligvis noe stive etter syklingen og den første kilometeren bør være ganske kontrollert. Etter dette opplever de fleste at beina kvikner til og du kan finne tempoet du skal holde resten av løpet. Skal du stille inn datafeltene på klokken din vil jeg anbefale et oppsett med tre felter: Tid, tempo (min/km) og puls. Ha mest fokus på at tempo holdes jevnt, men hold også et øye på pulsen slik at du ikke sprenger deg. En god ide i forkant er å finne din sannsynlige marsjfart i min/km. Etter ca 8 km kan du begynne å øke farten progressivt mot mål. Disponerer du riktig klarer du en liten sluttspurt for å toppe dagen!

Lykke til, og husk at dagen skal være en tøff, men morsom opplevelse!

Smart utstyr

Er du klar for Norseman?

Med litt over en uke igjen til Norseman er det mange som er i ferd med å gjøre de siste forberedelsene. Mange har god kontroll på det meste i forkant av løpet, men er det ditt første Norseman kan noen beroligende råd kanskje være greit å få med. Kristian hos oss kjører i år sitt femte Norseman, og har opplevd både opp og nedturer i det lange løpet. Her er hans tips for å takle dagen best mulig.

 

11217804_1148177001866274_8115945307536031730_n
Få gjerne en liten dusj med kaldt vann før du hopper. Da minsker du sjokket! Foto: NXTRI

Fergen

Fergen er sammen med Gaustatoppen en av de mest ikoniske symbolene Norseman har å by på. Hoppet fra fergen blir neste fremstilt som en passasje gjennom ild inn til en annen verden, men det er tross alt bare et hopp fra en ferge. Turen ut til start tar noen minutter, og du velger selv hvordan du bruker tiden. Mitt tips her enkelt: kom deg fort en tur på toalettet for sikkerhetsskyld, og sett deg ned med noen og få en hyggelig prat. Sitter du alene er det fort gjort å greve seg ned i negative tanker!

11838541_888239934546041_1503603386031882055_o
Starten er tidlig, men også vakker! Ta en titt opp mot himmelen før starten går! Foto: NXTRI

Svømmingen

Svømmingen på Norseman er aldri lik fra år til år. Noen år har vi opplevd å ha riktig så behagelig temperatur i vannet, og noen år har det vært beint frem bikkjekaldt. Det viktige her er å innstille seg på at det kan bli ubehagelig, og gjøre de mentale forberedelsene som kreves. Selv om vannet er kaldt har arrangøren tatt gode, kvalifiserte vurderinger i forkant av løpet, og så lenge du holder hodet kaldt(!) kommer det til å gå helt fint. Blir det bølger og du kjenner panikken komme, er det lov å ta en liten «time-out». Legg deg på ryggen, pust dypt og fortsett når du har kontroll igjen. Vær også forberedt på at tidene kan påvirkes mye av strømforholdene. Noen år har man flaks med medstrøm, noen år går det tregt. Heldigvis er det likt for alle. Gode tips om svømming i kaldt vann finner du her. 

Syklingen

Sørg for at alt er ryddig og enkelt i skiftesonen før du går ombord på fergen. La det være mist mulig rom for rot, da du vil være litt ustødig når du kommer opp av vannet. Det er heller ikke behov for å være lenger i skiftesonen enn du trenger. Jeg har sett folk ha termos med varm kaffe, brødskiver, frottehåndkle og campingstol i skiftesonen, og jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at dette er unødvendig. Sykkel med lys, hjelm, starnummerbelte, refleksvest, sokker og sykkelsko bør legges pent i den rekkefølgen du vet du tar de på. Du trenger ikke så mye mer.

Start pent ut fra Eidfjord, ingen vinner Norseman de første par kilometerne. Du kan imidlertid gjøre klatringen opp til Dyranut ganske ubehagelig dersom du kjører på deg stive lår før Øvre Eidfjord. Kom deg inn i et godt driv, og begynn å drikke etter noen minutter før du får i deg en gel etterhvert. Veien opp til Dyranut er lang, men du vil høyst sannsynlig være såpass i boblen at tiden går fort opp til Hardangerviddaplatået. Ved Vøringsfossen treffer du for første gang supporten din, og du kan nå kaste fra deg refleksvesten. Herfra har du også mulighet til å få tak i reservehjul fra bilen  dersom du punkterer. Det kan derfor være lurt å ha med seg litt verktøy og slange/tetningsguffe dersom du er uheldig før dette punktet i løypa. Hardangervidda er vakker, men også et sted du kan holde en høy snittfart. Hold rytmen i gang, følg med på watt/puls og spis etter planen din slik at du hele tiden holder deg ovenpå næringsmessig. Før du vet ordet av det er du på Geilo!

 

Skjermbilde 2016-07-27 kl. 14.05.24
Hardangervidda er lang, og farten høy! Hold deg nede i tempobøylen for å spare energi. Foto: Elisabeth Breivold

Fra Geilo er det mange som sier at Norseman virkelig begynner, og løypa går nå fra lange flater til fire bratte klatringer/utforkjøringer. Hold tempoet fornuftig oppover og øynene åpne utfor. Asfalten er til tider dårlig, og med smale øyne kan sprekkene i veien fort ødelegge dagen. Særlig den siste bakken opp til Imingfjell har fått mye omtale, og oppmerksomheten er delvis berettiget. Har du kjørt de tidligere bakkene for hardt vil denne klatringen straffe deg. Jeg syntes det er godt å veksle mellom å sitte og stå for å variere belastningen på muskulaturen i disse klatringene. Ligger du nærheten av andre utøvere er det også greit å alliere seg litt under turene opp til de fire toppene. Du har ikke lov å ligge på hjul under konkurransen, men du kan sitte ved siden av andre utøvere opp til Dyranut/Kikut/Dagali/Uvdal/Imingfjell. Det kan faktisk være greit å prate litt med ander utøvere, og tiden går mye raskere når man deler bakken med en annen.

Skjermbilde 2016-07-27 kl. 14.11.38
Været skifte fort! Ha varme klær tilgjengelig i bilen! Foto: Rune Halvorsen

Utforkjøringen ned fra Imingfjell er dagens mest krevende, og krever at du er fullt skjerpet. Før supporten forlater deg for å kjøre til T2 bør du få med deg den siste næringen du trenger på de siste to milene, og gjerne litt utstyr for å fikse punktering. Veien herfra er DÅRLIG og den påfølgende Tessungdalen har til tider veldig bølgete og oppsprukket asfalt. Mange har falt stygt her under tidligere løp, og det er ikke noe poeng å satse livet for å tjene noen sekunder ned til Austbygda. Sørg for å drikke og få i deg gel nedover i dalen, og hold beina i gang helt til siste stund da det er fort gjort å stivne.

Løp

Som tidligere nevnt mener noen at Norseman begynner ved Geilo. Jeg er hellig overbevist om at Henrik Oftedal hadde mer rett da han uttalte at det er fra Austbygda slaget står. Kom deg fort av sykkelen, få på deg løpesko og kom deg så fort ut av T2 som du kan. Å stå stille eller sette seg ned er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Ha fokus på å fort komme inn i en rytme du vet du kan klare, og hvis beina føles stive og kjipe på dette tidspunktet kan jeg berolige deg med at det blir bedre etter et par kilometer. Sett deg små delmål og ikke se på løpingen som en lang etappe, da blir veien frem til toppen lang! I forhold til næring er det kritisk at du fortsetter å spise også her. Jeg bruker tre tyntflytende gel i timen og har dem i meg hvert 20. minutt. Uansett. Etter en stund vil gelen begynne å smake så som så, men det er ekstremt viktig at du fortsetter å spise. Her må du drille Supporten din slik at de ikke gir etter når du sier at du er mett! Jo lenger du kommer ut i løpet, jo mindre skal du stole på deg selv.

Etter ca. 25 km er du inne ved bakken som har fått det passende navnet Zombie Hill. Herfra har supporten din lov til å løpe med deg, og du vil nå ha klare, fine mål å jobbe mot: sving til sving. Uansett om du går eller løper er det viktig å ikke stoppe opp, hold fremdriften hele veien da du fort stivner her. Før du vet ordet av det har du passert chekpointet og får beskjed om du skal til Gaustablikk eller Gaustatoppen. Skal du inn til Gaustablikk vil du nå få en bølgete løpeløype og det er viktig å komme inn i en fin løperytme igjen. Skal du opp til toppen skal du nå i gang med litt flatere løping til Stavsro før du skal entre steinura. Sørg for å fortsette med næringsinntaket opp bakken da du virkelig må følge med på hvor du setter beina. Bruker du koffeinshot er dette et smart tidspunkt å ta den. Steinura består av en lang klatring, et ganske flatt parti, og et nytt bratt parti opp mot mål. Bit tennene sammen og ikke la deg passere denne siste biten. Du har jobbet alt for hardt hele dagen for at du skal gi deg nå! Målgangen er for de aller fleste en euforisk opplevelse av lykke, lettelse og mestringsfølelse. Nå skal du tross alt ikke ha det vondt på en stund:-)

Skjermbilde 2016-07-27 kl. 14.24.06
Lykken over å være ferdig er enorm, og selv stein føles som en myk sofa. Foto: Christian Nilsson

Til supporten

Å være support er krevende, men også fantastisk morsomt! Jeg hadde gleden av å være support i fjor da jeg hadde et hvileår, og jeg hadde en av mine kuleste opplevelser fra Norseman den dagen. Der er imidlertid svært viktig at du er skjerpet denne dagen, for du skal jobbe i høy hastighet i veldig mange timer. På morgenen er det viktig å få i seg en skikkelig frokost, og har du mulighet er det smart å fylle termosen med kaffe. En god matpakke er det også greit å ha med seg i bilen. Sørg for å stoppe så ofte du kan slik at du har kontroll på at utøveren ikke har punktert, og tilby gel og flaske hele veien slik at utøveren alltid kan få i seg næring.

Bilkjøringen er svært viktig at du tar alvorlig da utøveren kan bli straffet for feil du gjør. Ikke ta noen sjanser i trafikken, men skap heller ikke unødvendig kø. Når du stopper skal også alle hjulene være utenfor hvitstripen. Stoppeplasser som gir mulighet til å få hele bilen utenfor kommer ikke hele tiden, så vær klar for å stoppe fort dersom muligheten byr seg.

På løpeetappen bør du forsøke å stoppe så hyppig som du kan. Dette er ikke bare for å gi næring, men også for å motivere så ofte som mulig! Skal du løpe opp bakken med utøveren din må du også huske å få i deg mat selv. Lite er kjedeligere enn å gå næringstom mens du skal sørge for at utøveren ikke skal gjøre det! Sørg også for å sjekke inn sekkene i GOD tid før dere starter klatringen opp fra Stavsro. Det er frustrerende å måtte stoppe lenge her for at crewet skal kontrollere innholdet.

Har du husket?

Skjermbilde 2016-07-27 kl. 13.45.47 Skjermbilde 2016-07-27 kl. 13.46.02 Skjermbilde 2016-07-27 kl. 13.46.38 Skjermbilde 2016-07-27 kl. 13.47.24  Skjermbilde 2016-07-27 kl. 14.28.22

Oppsummering

Norseman er fantastisk vakkert og har masse trivelige deltagere, support og crew, så nyt dagen. Mange får kanskje bare opplevd denne dagen en gang i livet, så prøv å få med deg så mange inntrykk som mulig. Samtidig er det et triathlon som alle andre triathlon, og mange hauser det opp til uante dimensjoner. Ikke gjør det for vanskelig for deg selv, og husker du å styre farten, spise godt og holde moralen oppe vil dagen gå helt fint.

Lykke til!

Kristian

Swissman Xtreme triathlon – Lises vei til seier!

Vi har gleden av å presentere Lise «Robust» Borgen-Johansen. Lise er en av Norges sprekeste tobarns-mammaer og har tidligere gjennomført Norseman. I år var målet Swissman, og vi fulgte spent med på hennes reise frem til det store målet. I dette innlegget kan du lese om hennes fantastiske ferd frem mot seier under årets Swissman Xtreme triathlon.

‘Det lyser over hele himmelen, like etter kom det et kraftig brak. ”Se mamma, det kommer igjen og igjen, det stopper ikke!” Det blinker over hele himmelen, mamma og jeg går nedover til kaia i Ascona, klokken er 03.35, det er kun 25 minutter til båten går.

Med svømmehetten i hånden og puls på over 150 er jeg på vei om bord i fergen. Denne konkurransen er det noe helt spesielt med, det at vi skal svømme 3,8 km, sykle 180 km og løpe 42 km føler jeg meg klar for, men jeg både gleder og gruer meg til å passere ulykkesstedet. Jeg har siden januar sagt til meg selv at ”i år er det min tur”.

Lise venter på å komme ombord på fergen, men arrangøren holder igjen starten.
Lise venter på å komme ombord på fergen, men arrangøren holder igjen starten.

Klokken er 04.20 og båten har fortsatt ikke gått. Arrangørene venter på at det kraftige tordenværet skal passere. Etter 40 nervepinnende minutter får vi den skuffende beskjeden om at det ikke er forsvarlig å sende oss ut i det åpne vannet da været blir dårligere og dårligere. Siden vi nå er så forsinket blir det 4 km løp i stedet for 12 km, som er en plan B om været ikke tillater at vi kan svømme.

Vi får tre kvarter på oss til å komme bort til T1, skifte, spise og gjøre oss klare. Som sild i tønner står vi under et lite overbygg og regnet hamrer mot taket. Det strømmer av tanker gjennom hodet, først må jeg omstille meg for så å gjøre meg helt klar til det som venter oss. Grunnen for at det blir kortere løpeløype er at de ikke kunne utsette det noe mer da det er meldt tordenvær og opp mot 20 mm nedbør på toppene. De vil derfor få oss av gårde så fort som mulig.

Jeg står nesten helt foran, 3,2,1.. da er vi i gang. Selv om jeg ikke er den raskeste så har jeg lært at jeg må være litt aggressiv på fellesstarter eller så havner jeg bare i kø. Føttene plasker i regnvannet, men kroppen blir fort varm og føttene går som to trommestikker. Det er et par menn som passerer meg, men ingen damer. Jeg ligger først av damene og holder den plasseringen frem til og ut av T1, 17 minutter på 4 km og 1 ½ minutt på skiftet er jeg fornøyd med.

Yes!, jeg er første dame ut av T1, en svært god følelse, tross av at mye kan skje på de neste 180 km på sykkel. Jeg har hatt en perfekt oppladning med to hele dager i Ascona hvor jeg fikk testet ut formen og utstyret. I tillegg har jeg spist bra og hvilt masse. Jeg kjenner at overskuddet presser på kroppen og jeg er virkelig klar.

Etter ca. 2 mil kommer ei jente susende forbi meg og plutselig ble den kontrollerte starten mer aggressiv igjen. Hun skal uansett ikke slippes av synet, hun er sterk på flatene og jeg må jobbe for å følge henne. Straks kommer det en gruppe menn forbi oss (10-15 stykk) som ligger på hjul, fristelsen er selvfølgelig stor med tanke på å bli med gruppen da jeg vinner både hastighet og jeg bruker vesentlig mindre energi. Imidlertid legger jeg de tankene raskt til side da det er helt uaktuelt å jukse seg til seier.

Så smalt det, den grusomme lyden av en sykkel som treffer asfalten. Jeg rekker ikke å blunke før knærne og hånden min skraper bortover asfalten. Ikke igjen, ropte jeg. Jeg reiser meg raskt opp, løper bort til sykkelen min og testet bremsene og girene, de virker. Fallet skjedde allerede etter 4 mil. Jeg er på vei ut av en rundkjøring i kraftig regn, og i det jeg svinger ut av rundkjøringen sklir jeg på et kumlokk og deiser i bakken med et brak.  Blodet strømmer ned fra knærne og hånden min, fokuset blitt fort flyttet tilbake til toppen av kleine Scheidegg, fallet skulle ikke stoppe veien til målet igjen. Jeg sa til meg selv i det smerten fra knærne sprer seg i det jeg tråkker bortover flaten, ”nå roer du ned Lise, du må ikke glemme hvorfor du er her. Du er her for å nå toppen og oppleve det unike landskapet, det er ikke for å vinne du ønsker å gjøre Swissman”. Jeg roer ned, men konkurranseinstinktet forsvinner ikke, jeg skal ta henne igjen, men uten å risikere noe.

Sveits er vakkert, men bratt!
Sveits er vakkert, men bratt!

Nå er jeg allerede 6 mil på vei og ser fortsatt ikke min store konkurrent, men jeg får stadig oppdateringer på at jeg nærmer meg henne. Det stikker i brystet mitt i det jeg passerer ulykkesstedet, det er både tøft med tanke på det som skjedde i fjor, men samtidig en stor lettelse å få passere det som stoppet meg. Vi har startet på stigningen og jeg skimter henne. Bare noen minutter senere er jeg 10 meter bak henne, her kan jeg trygt ligge slik at jeg hele tiden har kontroll. Jeg passerer Mats og følgeteamet (mor og far), han roper til meg ”om det føles svært kontrollert og behagelig så rykker du fra allerede nå” Det føltes egentlig svært kontrollert og nærmest behagelig, jeg har mer å gi og går for å få et forsprang på henne i stedet for å ligge bak og ”safe”. Jeg rykket ifra og hun forsvinner sakte men sikkert bak de krappe hårnålsvingene. Ja! Nå er jeg virkelig i mitt ess, jeg passerer mann på mann i motbakkene. Jeg er nå fremme til brosteinspartiet, over 1 mil på brostein i motbakke skal passeres.

Wow!
Wow!

Regnet lager strømninger på brosteinen og det er både tungt og ubehagelig å sykle, men det er ikke bare meg det er tungt for, jeg  motiverer meg selv med å si at det er tyngre for de andre. Jeg fortsetter å passere oppover og endelig ser jeg Gotthardpass (2164 m.o.h), Følgeteamet står klare og tar på meg regnjakke, hansker og fyller på med energi som jeg kan ha med meg videre  Nå er det over 600 høydemeter nedover i 6 grader og kraftig regn. Brrr, det er kaldt og det går svært sakte. Samtlige av de jeg nettopp passerte suser forbi meg i en enorm fart. Rett før jeg reiste nedover til Sveits, fikk vi kjøpt et svært bra American classic aluminium hjulsett. Jeg hadde kun et bra carbonhjulsett, men følte meg ikke trygg nok når jeg skal mye ned og det i tillegg regner. Var derfor meget glad at Kristian i Supersport tipset meg om dette isteden.

Hun er sterkere enn meg nedover, men jeg er sterkere enn henne oppover. På Gotthardpass er jeg ca. 5 min foran henne, det lover bra, det er heldigvis mange høydemeter igjen. Knærne mine er stive og kroppen er helt frosset, jeg kan nesten ikke vente til et nytt fjell skal bestiges slik at jeg får igjen varmen.
Skjermbilde 2016-07-26 kl. 08.32.31

Jeg fortsetter å øke forspranget og jeg er nå 10 minutter foran henne når jeg når toppen av Furkapass (2436 m.o.h).  Jeg føler meg kvalm og begynner å bli uvel, heldigvis er det ikke næringen som jeg inntar hvert 15 minutt som gjør meg kvalm, men høyden. På toppen av Furkapass møter jeg synet av dette (se bildet), det er ubeskrivelig vakkert og jeg NYTER!

Det har sluttet og regne, jeg har fått tilbake varmen og er på vei nedover igjen og kvalmen forsvinner gradvis. Kroppen føles magisk og jeg er veldig klar for å starte på siste krevende stigning som går opp til Grimselpass (2106 m.o.h).

På vei oppover kjenner jeg solen steke i ryggen, det er kun smerter fra fallet som kroppen ikke er fornøyd med. Næringen, utstyret, følgepersonellet og ikke minst hodet fungerer optimalt. Det er sykt og si det, men jeg er ikke sliten! Jeg venter hele tiden på en supersmell, men det kommer ikke!

Grimselpass var bare en fryd å bestige, nå venter 2 mil nedover før de siste 2 milene er noe mer kupert igjen. Jeg rekker å nyte den ekstreme naturen, det er så vakkert her!

 

Jeg er fremme på T2, og med 8 minutter ledelse skal jeg starte på min aller beste gren. Det er alltid spennende om magen er med på overgangen fra sykkel til løp, overgangen med tanke på muskulaturen er jeg ikke bekymret for. Det skal fungere og det gjør det også! Jeg løper bra og kroppen føles fortsatt magisk. Etter et par mil begynner magen å ulme litt, men med et raskt toalettbesøk så er flyten tilbake. Jeg fortsetter å passere mann på mann og øker hele tiden ledelsen.

Jeg er på siste sjekkpunktet før siste etappe opp til kleine Scheidegg. og får beskjed om at jeg leder med 20 minutter. For første gang begynner jeg å føle på smaken av seier, men alt kan skje så jeg tør ikke tro.

For første gang begynner kroppen å føles tung og jeg gleder meg så vilt til å komme i mål. Mats sier at jeg bør løpe, men kroppen vil helst gå fort, jeg løper og går om hverandre, jeg er livredd for at hun skal ta innpå meg. Dette skal jeg vinne!Skjermbilde 2016-07-26 kl. 08.33.11

 

Jeg passerer 40 km og får vite at det er 4 km igjen, det er rart at når man innstiller seg på at det kun er 2 km igjen, så er de to ekstra kilometerne svært tøffe. Det er bare å bite tennene sammen og holde farten oppe.

Langt der fremme ser jeg flaggene blafre i vinden, det kribler i kroppen og jeg kan for alvor gjøre meg klar for å heve armene over hodet. Mats griper hånden min og gir meg et stort kyss, du klarte det jenta mi, du klarte virkelig å vinne Swissman, det er rått!

 

Skjermbilde 2016-07-26 kl. 08.34.54

 

Ingen vinner alene! Mannen Mats er en viktig støttespiller for Lise.
Ingen vinner alene! Mannen Mats er en viktig støttespiller for Lise.

Det beste av alt er at jeg får dele denne unike opplevelsen med den personen som står meg nærmest, uten Mats hadde jeg ikke vært en vinner. Ikke minst er jeg så evig takknemlig for at mine foreldre stiller opp og virkelig engasjerer seg i den ”ekstreme” verden jeg ønsker å leve.

I det sekundet jeg passerer målstreken får jeg betalt for hver eneste time jeg har brukt på å forberede meg fysisk og mentalt på denne konkurransen. Jeg er faktisk i himmelen et lite sekund der. Jeg blir aldri lei følelsen av å nå toppen, det er så verdt alle kreftene det koster å komme dit. Det gir meg en mestringsfølelse og en glede som er ubeskrivelig. Denne gangen nådde jeg ikke bare toppen jeg klarte i tillegg å gjøre alt riktig slik at jeg vant kvinneklassen og kom på 17. plass totalt på tiden 12 timer og 53 minutter.

Denne følelsen skal jeg aldri gi slipp på! Det er en helt vanvittig opplevelse og endelig få gjennomføre noe som har vært en drøm i flere år. Nå er det en virkelighet!. Det var virkelig min tur denne gangen☺

Trollveggen triathlon 2016

Lørdag gikk trollveggen triathlon av stabelen i vakre Åndalsnes, og for fjerde gang hadde jeg gleden av å stå på startstreken i dette unike triathlonet. For det er virkelig unikt. Omgivelsene er fantastiske, og det er veldig få løp i Norge der du starter i havet og ender opp på en 1500-meters topp i løpet av et par timer! Løpet er også arrangert på en utrolig god måte, og som deltager opplever du at det meste er tenkt på fra arrangøren, som virkelig går inn for at du skal få en flott dag.

13661841_10153535693682003_5023258430397398087_o
Speakeren lurer på om undertegnede fryser før start.   Foto: Heidi-Beate Sødahl

 

Lørdag morgen er preget av usikkert vær, og noen minutter før starten går, åpner himlen seg. Temperaturen er imidlertid ikke verre enn at svømmingen blir en god opplevelse for de fleste. 1200 meter er distansen som skal svømmes, og som ventet drar dagens antatt sterkeste mann, Morten Hansen fort fra resten av oss. Ut av vannet får jeg fort beskjed om at jeg ligger rett over fire minutter bak Morten, og jeg skjønner at jeg må tråkke godt til for å ikke tape ytterligere med tid. Inn til vending møter jeg Morten som maler godt på, og idet jeg selv vender får jeg ropt etter meg at avstanden er nokså lik som den var ut fra skiftsonen. Jeg har også fått selskap av Sondre Halden, som på strekket inn til vending har tatt meg igjen etter sterk sykling! Tempoet og watten holdes relativt jevn til vi tar av ved Sogge bru, og retter oss inn mot Isterdalen og trollstigen. Herfra kjenner jeg løypa godt, og kan med skrekkblandet fryd starte på den lange klatringen opp til turistsenteret. Beina føles overraskende bra, og inn i første sving ser jeg at det har blitt en liten luke bakover. Det er noe eget med å sykle i serpentinsvinger, og kjører man dem riktig er det nesten som om man skyter ut av hver sving! Etter en time og syv minutter runder jeg endelig den siste svigen og ser turistsenteret, og skiftesonen foran meg.

13707744_1102945579779512_5442994643495950858_n
Foto: Heidi-Beate Sødahl

Jeg får nok en gang beskjed om at avstanden frem til Morten er den samme, og mens jeg hiver på meg sekk og løpesko tenker jeg at mannen er umulig å ta igjen. Det gjør allikevel ikke så fryktelig mye. Været har gått fra grått til solskinn, og en mengde mennesker har funnet veien opp til turistsenteret for å heie. Med et smil om munnen løper jeg inn på turstien og begynnet på det som må være Norges vakreste, men samtidig tøffeste 5km. 750 høydemeter skal forseres på ca 5,5 km, og er det en ting jeg har lært etter tre gjennomføringer, så er det at det ikke er noe poeng i å åpne for hardt. Den lange bakken forseres best med jevn fart og fullt fokus på hvor man planter beina. Melkesyra melder fort sin ankomst og blir med meg helt til jeg løper ned et lite parti med underlag av snø ca 500 meter før mål. Her ser jeg plutselig Morten, og melkesyre blir brått glemt i det jeg gjør et siste forsøk på å ta igjen mannen som har ledet løpet fra første stund. Magadraget holder imidlertid ikke, og jeg hører fra jubelen foran meg at Morten vinner med trygg margin. Sliten, men fornøyd krysser jeg mållinjen som nummer to, 46 sekunder bak Morten, og tas imot av samboer Marie og hunden vår Ludvig som har gått opp i forveien.

13718629_10154202867095937_7561685350127451253_n
Vanskelig å ikke smile når utsikten ser slik ut!   Foto: Stine Merete

Fornøyd ruller jeg meg over på ryggen og reiser meg opp, og før jeg vet ordet av det har en funksjonær gitt meg en nybakt bolle og en av 250 colaflasker som er blitt båret opp av frivillige i forkant av løpet. Jeg smiler og funderer for meg selv om hele fjelltoppen faktisk er blitt bygget opp på dugnadsbasis fra de frivillige i trollveggen triathlonklubb. Marie, Morten og jeg rusler ned og får oss en god prat før premieutdelingen på kvelden. Arrangøren skuffer heller ikke her, og det deles ut turutstyr, ullklær og ullpledd, en fjellby verdig.

Jeg ser tilbake på helgen og er utrolig fornøyd. Fornøyd med plasseringen, fornøyd med formen i forkant av Norseman og fornøyd med at jeg nok en gang fikk mulighet til å komme tilbake til vakre Åndalsnes. De som kjenner meg begynner sikkert å bli en anelse lei av å høre det, men her kommer det igjen. Trollveggen triathlon er en av disse tingene som er udelt positive, og jeg blir oppriktig glad når jeg tenker på naturen, løypa og de flotte menneskene som står bak det!

Takk til arrangøren med familien Merlid i spissen, og gratulerer til Morten som for tredje gang vinner løpet!

Hvis du vil prøve noe rått og vakkert neste år, er dette noe å melde seg på!

Hilsen Kristian

 

Utstyr brukt i løpet:

Tridrakt: 2XU Compression sleeved full zip trisuit

Våtdrakt: 2XU

Svømmebriller: Zoggs Predator

Sykkel: Giant trinity adv.

Hjelm: Etto Scalpel

Løpesko: Altra superior med 2xu strikklisser

Sekk til løpingen: Salomon Skin pro 15 set

13709969_10153656358120671_1232920587367028056_n
Foto: Line Solberg

Salming – sko til alle utfordringer!

salming

Salming har tatt veien fra å levere innebandykøller, vant og hallsko til å også produsere fargerike og svært gode løpesko! Mange assosierer nok Salming mye med triathlon, og ikke uten grunn. Triathletene hoppet på Salming når de ble introdusert i Norge for et par år siden, og siden har mange holdt seg til de svenske skoene. Skoene er imidlertid ikke bare for dem som foretrekker strikklisser og våtdrakt! Skoene er utviklet i samarbeid med løpere, ortopeder og fysioterapeuter for å gi deg som løper mye sko som gir deg det du trenger! Vi har tatt en prat med to av Salming sine ambassadører, Kari og John Henry og hørt litt om deres tanker omkring Salming.

John Henry Strupstad vant både i fjor og i år Ultrabirken, og som fysioterapeut vet han meget godt hva som fungerer og ikke. Kari «fullfart» Lingsom er en av Norges beste triathleter, og har flere NM-medaljer bak seg. I fjor debuterte hun i Norseman med en imponerende fjerdeplass.

Hvilken av modellene er din personlige favoritt?

John Henry: Jeg har flere favoritter, en for hver distanse. For 5km-halvmaraton bruker jeg Race, mye pga den fartsfølelsen skoen gir meg (særdeles lav vekt). For maraton-50km har jeg brukt både Race og Speed. Foretrekker Race, men Speed dersom underlaget er mye brostein (pga undersålen). På Nordmarka Skogsmaraton (grusveier) valgte jeg i år Distance, da underlaget var enda mer krevende (noe sti og en del stein i veien). På 100km asfalt er Distance min klare favoritt nå, da dette er en meget lett distansesko som gir god løpsfølelse samtidig som beina gis mulighet til å løpe langt. 24-timers i år blir Miles-modellen mitt valg. Særdeles god demping, og god løpsfølelse!

Kari: Min favorittmodell har de siste årene vært Salming Speed. Dette året har det imidlertid vært Salming Distance som er mest i bruk, tett fulgt av Salming Miles. Årets modell av Distance har en veldig god såle. Den er skikkelig responsiv uten å bli for stiv. Dessuten er det lett og sitter godt på foten min. Den gir meg akkurat det jeg trenger – enten det er langtur eller harde intervaller. Jeg har i år løpt dobbelt så mye som i fjor, og disse to modellene skal ha mye av æren for at det går så bra som det gjør.

Birkenl2-031_Ultra
John Henry Strupstad løper inn til sin andre seier i Ultrabirken med Salming Trail T2. (Foto: kondis/Finn Olsen).
Hvilken sko ville du anbefalt til en mosjonist på jakt etter en mengdetreningssko?

Kari: Jeg vil anbefale enten Miles eller Distance til en mosjonist på jakt etter mengdetreningssko. Kommer litt an på hva den enkelte er ute etter, og hvordan han eller hun løper. Velg den modellen som sitter best på foten din rett og slett.

John Henry: Distance dersom du både skal trene og konkurrere med samme sko. Miles dersom du skal løpe de virkelig lange distansene. Dersom du som mosjonist også vil unne deg et par konkurransesko, vil jeg anbefale Speed, som også kan brukes en del i fartstreningsammenheng.

Hvilken sko egner seg best til swimrun, for dem som bedriver dette?

Kari: Jeg løp i Salming Elements under Ö till Ö i fjor. Det var en glimrende sko til dette formålet. På swimrun treninger har jeg også løpt mye i Salming Trail, som jeg mener er markedets aller beste allround sko. Med Salming Trail kan du løpe grus, asfalt, sti – you name it. Men Elements gir deg bedre grep på swimrun som kun går i terrenget.

img_5886
Kari Lingsom og Jon Thorp før Ö till Ö i 2015. Begge løp med Salming Elements. (foto: Kari Fullfart Lingsom)
Hva gjør at trail T2 fungerer så godt til lange terrengløp som ultrabirken?

John Henry: Trail-skoene sitter veldig godt på beina. I tillegg har disse skoene et grep som jeg ikke har opplevd i noen andre terrengsko. Selv på glatte steiner «suger» skoene til seg et relativt godt feste. De fleste andre terrengmodeller har glatte steiner og røtter som sin verste fiende.

Hva er grunnen til at dere bruker Salming?

John Henry: Jeg bruker Salming fordi dette er skoene som passer til alle distanser. De sitter ekstremt godt på føttene, og gir en god løpsfølelse, nesten uansett valg av modell. Jeg tror alle vil finne minst ett Salmingpar de liker meget godt.

Kari: Jeg bruker Salming fordi jeg liker å løpe i alle skoene deres. Dessuten er det de klart kuleste skoene når det kommer til spreke farger og design. Salming har definitivt vært med på å gjøre meg til en bedre løper. Jeg liker Natural Running konseptet og har fått en mye bedre teknikk med Salming-sko på føttene!

Nyheter fra Skigo

 Årets kolleksjon fra Skigo har vært en suksess allerede, og mange har sikret seg tights, shorts og løpetrøye fra det lille, sjarmerende merket med base i Oslo. Vi har tatt en prat med Thea Hagelsteen Vik som jobber med design hos Skigo om årets sommerkolleksjon.

Hva finner vi i årets sommerkolleksjon fra Skigo?

– I årets sommerkolleksjon finner du løpetights og løpeshorts med super passform og god stretch som gjør løpeopplevelsen hakket bedre. Disse har også fine refleksdetaljer som gjør deg synlig i mørket,- noe som gjør produktene til en bra helårsvare! For å forsterke synligheten har vi også laget en fantastisk løpevest med full reflective front i delikat design som skiller seg ut på markedet.
Vi har også løpetrøyer i delikate farger og en ultralett løpejakke med ekstra ventilasjon.

Hvordan har utviklingen av produktene foregått?

  – Vi jobber tett med våre ambassadører og toppidrettsutøvere fra langløpslaget Team United Bakeries og Team Skigo for å få testet og kvalitetsikret alle plagg. Dette sikrer at vi kontinuerlig får feedback, noe vi setter stor pris på. 

Hvem vil ha glede av produktene?

 – Alle treningsglade mennesker som er opptatt av topp kvalitet og funksjonalitet i treningstøyet! Ikke bare ser og føler man seg rask med disse klærne, men utgangspunktet for god treningsprestasjon er på plass med tanke på vekt, pusteegenskaper og funksjonalitet.

13346720_1082754865119103_2998828441708477895_n
Hva skiller Skigo fra andre merker?

     – Fokuset vårt ligger i god kvalitet med bra passform og funksjonell design. Vi bruker europeiske stoffer og produserer også tøyet i Europa, noe som gir en høyere kvalitetsstandard. I tillegg jobber vi tett med profesjonelle toppidrettsutøvere. Og så må jeg jo legge til at det må være kult å kle seg i noe som ikke alle andre gjør! Vi legger stoltheten vår i å lage produkter som skiller seg ut!

13412945_1087687791292477_9031105008484653450_n
Produktene fra Skigo finner du her.

Etto Scalpel – et norsk bidrag i kampen mot klokka

Etto er kjent for de fleste som driver med sykling, men overraskende få vet at Etto er norsk! Hjelmene utvikles med lidenskap for sykkelsporten, og mye testing og prøving skal til for at en Etto-hjelm skal ut på markedet. Den nyeste hjelmen i sortimentet deres er aerohjelmen Scalpel. Vi har tatt en kjepp fredagsprat med Fredrik Stormo og Kristian Torgersen hos Etto og hørt litt om hjelmen som pryder hodene til blant annet team Joker Byggtorget.

Skjermbilde 2016-06-03 kl. 13.10.24
Kristian Torgersen og Fredrik Stormo er noen av gutta bak Etto i Norge. De har begge syklet på høyt nasjonalt nivå, og vet begge hvor viktig godt utstyr er!

 

Hva var ideen bak Etto scalpel?
Ideen var å lage en rask, komfortabel og relativt lett racinghjelm med ett annerledes og moderne design.

hvordan gikk dere frem i utviklingen? Var noen utøvere involvert osv.?
I Etto brenner vi for gode sykkelhjelmer. De to som har arbeidet med utviklingen av Scalpel er begge tidligere syklister på øverste nivå i Norge. Utviklingen er gjennomført med hjelp av ett svensk designbyrå. Hjelmen er også basert på innspill fra Etto’s sponsede lag, blant annet Team Joker Byggtorget.

Hva skiller den fra en vanlig landeveishjelm?
Hele den ytre formen er en jevn rund flate, noe som er mer aerodynamisk. Færre, men større hull og indre luftekanaler sørger for bra ventilasjon. Hullene er designet for å slippe luft inn og ut. I tillegg er hjelmen lenger enn en standard racinghjelm, noe som også bidrar til bedre aerodynamikk. Hjelmen har integrert brille-parkering hvor brillene sitter godt fast. Stor refleksflate bak gir god synlighet. 

Hvor lenge varer en vanlig hjelm før den må erstattes?

Dersom hjelmen er behandlet med forsiktighet kan den vare 5-7 år. Men plast og isopor vil bli sprøere med årene og miste noe av effekten. Dersom hjelmen mistes i bakken må man undersøke om hjelmen har fått indre skader. Dette kan man gjøre ved å klemme eller dra hardt i skallet på hjelmen. Se etter sprekker og lytt etter lyder/knirking ihjelmen. Ved skader/fall må hjelmen byttes.

 

Kunne du tenkt deg en Scalpel? Vi har fire varianter i begge størrelser på lager i dag!

scalpel-black-blue_imagefull scalpel-black-red_imagefull scalpel-white-red_imagefull scalpel-white-split_imagefull

 

 

Supersport safer swimmer

Godværet er endelig på vei inn, og våtdrakter over hele landet formelig skriker etter å komme seg ut av skapet! I går tok jeg turen til et lite vann i Nittedal og fikk en flott økt i passe varmt vann! Er du litt kald av deg? I så fall kan du tjuvstarte svømmesesongen litt ved å bruke en neoprenhette og kanskje også neoprensokker og hansker. Produkter til triathlon og utendørssvømming finner du her.

Anledningen til å vise fra vår egen sikkerhetsbøye ble selvfølgelig også benyttet!

Test av Altra Superior

Ultraløper og prestasjonsveileder Mats Johansen har over en lengre periode testet Altra sin terrengsko Superior.
Her finner du Mats tanker om skoen: 

Altra ble grunnlagt av en gruppe løpsentusiaster med et klart ønske om å utvikle skotøy
tilpasset de biomekaniske utfordringene i løp, samt fotens anatomi. Dette med formål om å
redusere risikoen for skader, bedre løpsteknikken og øke løpsgleden.
Her innførte de nulldropp, kjønns- og formspesifikke sko og de bruker ordet naturlig skotøy
som en beskrivelse på kombinasjonen av å føle man løper barfot beskyttet av en sko.
En av disse skoene er Superior 2.0.

  Skjermbilde 2016-05-12 kl. 10.17.57

Dette er en lettvekts terrengsko og den har derfor ulike riller og forhøyninger under skoen
som gjør at den fester seg godt i grus, skogbunn og naturlig terreng. Typisk for Altra-skoene,
denne inkludert, er deres FootShape tåboks hvor fronten på skoen er bredere. Det gjør at
tærne ikke presses sammen i front og man kan få større støtte- og absorberingsflate, samt i
større grad bruke stortåen til stabilisering i avviklingen av løpesteget. Hvis man løper
ultraløp vil det også være fordel med større plass da føttene har en tendens til å svelle.
Skoen har ingen høydeforskjell mellom bak og front og betegnes derfor som en nulldropp
sko. Den er derimot 21 mm høy og er noe dempet. Grunnleggerne av Altra valgte å fokusere
på nulldropp for at man skal få et mer naturlig løpesteg og unngå å lande på hælen. Det er
antatt at sko som har tykkere hæl og en lavere front øker sannsynligheten for å lande på
hælen og at dette i seg selv øker risikoen for skader, samt forverrer løpsteknikken. Det er
derimot ingen klar enighet her, og en endring av løpesteget krever ofte mer enn bare bytte
av sko. Samtidig ser man at akutte endringer i teknikk endrer hvordan muskulatur, bein,
sener og ledd belastes og det kan derfor gi høyere belastning andre steder. Det virker
derimot som at man kan redusere kneproblematikk ved å lande mer på midt- til forfot. Uten
å gå mer i detalj på dette så skal det sies at løpsrelaterte skader ofte skjer på bakgrunn av
mange faktorer, og noe av det unike her er hvordan man klarer å utnytte og absorbere
støtene fra hver landing.

a1652_110848a1652-2_sup2.0_navlim_3-2 (1)

Under sålen på Superior 2.0 har de ulike rillene og forhøyningene en retning som gjør at de
skal kunne gi et godt grep både nedover og oppover. Sålen er også designet slik at den skal
kunne i større grad holde integriteten i meget ujevnt terreng. Gummien under skoen er
meget seig, spesielt i starten og det er viktig å poengtere at dette er en terrengsko og derfor
slites gummien mye raskere om disse brukes mye på asfalt. På oversiden av skoen er det
hurtigtørkende mesh og skoene føles derfor ikke våte og tunge selv om man løper i vått
terreng. Gunstig for de som deltar på swimruns.

Skjermbilde 2016-05-12 kl. 10.29.09

Min erfaring med disse skoene er at de fungerer til akkurat det de er designet for; rask
løping i teknisk terreng, skogbunn og grusstier, med en følelse av god kontroll og
beskyttelse. Selv om Altra har gode hensikter med designet av sine sko er det viktig å tenke
på at man ikke bare kan bytte til en sko også løper man plutselig som en verdensmester. Det
gjelder uansett sko. Fordelen her er at man kan få større mulighet til å bruke foten i sin mer
naturlige form, spesielt når man løper lenge, og utnytte de muligheter det eventuelt kan gi
på løpsteknikk og redusert skaderisiko. Fokus på teknikk, balanse, styrke og gradvis økning i
løpsbelastning vil uansett være hensiktsmessig hvis målet er å løpe bedre. Have fun, run..!