Celtman 2017 – Odd Ivar Solvold

Tekst: Odd Ivar Solvold

For ett år siden på samme tidspunkt gikk jeg med armen i fatle og Celtman blåste av gårde. I år skulle det imidlertid bli tur.

Onsdag 14 juni satt Vegard og jeg kursen mot Scotland og ankom Loch Maree hotell onsdag ettermiddag. De første to dagene ville jeg bo strategisk i forhold til sykkelløypa for enkelt å gjøre oss godt kjent med den. Onsdagen gikk med til å sjekke ut løpetraseen som har ulike sjekkpunkter før og etter fjellpass og til å hilse på den tøffe skotske knotten. Her var der bare å holde munnen igjen! Det var også siste gangen vi så solen før vi søndag igjen var på flyplassen i Aberdeen. Torsdag var planen å kjøre en siste økt, korte sådan, innenfor alle grenene og vi startet dagen kl 07 i regnet med en times sykkeltur som gikk tur retur hotellet og Gairloch. Det er løypas vestligste punkt. Vått, men ikke krise kaldt, fikk vi kjenne på den kraftige vinden som senere skulle vise seg å ikke være i nærheten av hva som skulle komme.

På hele turen hadde det vært en ulyd som jeg trodde kom fra subbing av bremseklosser på forhjulet, men det var det ikke. Hater smålyder på sykkelen og i en svak motbakke studerte jeg for mye ned, og skled på utsiden av asfalten og smalt i bakken. Kne og albue fikk en god trøkk på den rue asfalten. Like så girskifter bak fikk en smell. Noen klare ord ble fortalt til meg selv om å passe på. Det er ikke første gang, og hele regla blir fortalt før jeg får kommet meg på sykkelen og rullet tilbake til hotellet. Giret bråket, blodet rant og jeg så vel ikke helt i vater ut der jeg kom. Uansett, har vært ute for mye verre før, så dette går bra fortalte jeg meg selv. Fikk tapet meg sammen, jumpet ned til Vegard for frokost og plassert sykkelen til side. Den fikk jeg ta tak i etterpå. Gjennom frokosten hovnet kneet godt opp og stivnet helt, og bestemte meg raskt for å avvente dagens løpeøkt.

Skottland byr ikke bare på vakkert landskap, det byr også på mygg! Utøveren har her kapret myggnettet!

Vi kjørte gjennom sykkelløypa, og konstaterte gjennomgående grov og tildels svært dårlig asfalt en rekke steder, noen skarpe svinger og bratte, korte nedkjøringer, men ellers en oversiktlig løype. Så bar det av gårde til registrering og sjekk av løpesekk som skulle inneholde mye i forhold til hva en er vant med fra Norseman, men det skulle og vise seg senere å være vel gjennomtenkt. Det er mye vær her borte og det skifter fort.Så bar det ut i en svømmeøkt for å føle på det kalde vannet, bølgene og ikke minst tidevannet som skaper strømninger. I år har det ikke blitt noe svøm inne. Skulderen har satt en stopper for det og begynte rundt første mai ute. Gjennom disse turene har jeg herdet meg litt i kaldt vann så temperaturen var ikke verre en begynnelsen hjemme. Vannet var fantastisk klart og det myldret av liv på bunn, langgrunt inne i Torridon og med gode bølger så det ble med en kort økt, men det holdt.

Siste del av dagen trosset jeg litt kneet da jeg følte at det ble bedre når det hadde vært i bevegelse og ble med Vegard på en løpetur. Det ble 11 km innover og rundt i Colinpass. En fantastisk natur møtte oss og første del av løpetrassen på terreng og grus. Mer en nok av mygg/knott her også, men de holdt seg borte når vi var i bevegelse. Beinet var ømt etter turen, men ikke vondere så her var det ingen bekymring. Skubbsår overlever vi. Sykkelen ble siste prosjekt for dagen og den fikk jeg justert 99% tilbake. Ulyden var der, men girene skiftet ok.

Stemning før start! Foto: Colin Henderson

Fredagen morgen byttet vi hotell. Vi skulle bo på The Torridon de siste to nettene for en raskere tur til starten. Mens jeg gikk meg en liten tur, spiste (medbrakt makrell i tomat og brunost), slappet av, leide Vegard terrengsykkel og tok seg en god treningsøkt. Jeg sjekket vel værmeldingene hver time, men ingen håp i sikte, kun mer vind i vente, regn og yr. Så var det race brief. Alt av elementer ble systematisk pakket og satt klart før en krøp under dyna halv ni. Sov relativt ok, svettet som vanlig natta før, men var lys våken og klar når alarmen gikk 02.00. det var klart for konkurranse

Etter frokost bar det av gårde til Shieldaig hvor skiftsone en( T1) var og hvor vi skulle entre busser som så skulle ta oss ut til svømmestarten. Det var mørkt og vindfullt når vi kom i 3-tiden og yrende liv. Oppsett av sykkel, innsjekk gikk raskt, Vegard og jeg tok en midlertidig farvel og etter hvert satt jeg på bussen sammen med et par hundre andre i neoprendrakt. Rett før avgang kom en dame innom og litt spøkende ba alle sjekke at de hadde med seg briller og hette. Såklart tenkte jeg som hadde en liten bag med litt saker, men tenkte at det er best å sjekke for sikkerhets skyld. Og det jeg ikke fant var brillene! 5 minutter før avgang uten tlf. til å nå Vegard. I folkehavet av supportere løp jeg gjennom byen og stakk hodet inn i en cafe som hadde åpnet midt i natten og ropte på Vegard, men nei. Ingen svar så jeg løp mot bilen og håpet han var der. Og rett bak meg hadde Vegard spottet at jeg løp og kom løpende etter. Inn i bilen, ingen briller. Vegard Furulund bort på T1 hvor sykkelskift lå, og der var de. Ble jaget bort til bussene igjen, og kom meg på i det de første hadde kjørt. Oppvarmingen var unnagjort! Lett pratende med en hyggelig US Navy soldat gikk turen fort og ikke lenge etter var vi på plass. Magisk stemning med fakler og brennende Celtman symboler og knott.

Vannet er mildt sagt friskt! Foto: Colin Henderson

Så var det klart for fotografering før det bar rett ut i vannet. Sjelden hatt så mye sommerfugler som denne gangen. Det blåste godt, strømmen var hard utoverdrivende og starten i elvemunningen var iskald. Rakk ikke mer en å tenke kald før hornet hjallet og vi var i gang. Som vanlig ble det knuffing i starten, men det tok ikke lang tid før jeg svømte med grei plass og fant noen bein å henge på. Dette ble min tøffeste svøm noensinne og lurte flere ganger på om jeg flyttet meg fremover. Følte en plasket ute i havet uten å komme frem i det hele tatt, men det gjorde jeg heldigvis. Kom etter hvert frem til den første milepælen som er en stor øy etter ca. 1800M. Her var det bare å legge seg tett inntil land og følge den rundt til en måtte krysse den siste delen i kraftig sidestrøm og bølger. Følte at jeg hang noenlunde med og at jeg ikke var alene om å slite. Normalt svømmer det folk forbi meg fra start til mål, men denne gangen følte jeg ikke det. Har som rutine å aldri sjekke klokke under svøm og tenkte ikke å starte med det her. En er ikke ferdig før en kan gå opp av vannet så det er bare å kjøre på.

Omsider var jeg inne og ble hentet av Vegard som ga klar beskjed om at dette var konge svømt. 1.01 var 9 minutter raskere en hva jeg hadde sett for meg og bestemann var ikke mer en 11 minutter opp før. Så bar det avg årde ned til skiftesone for å få av og på seg. For meg å være brukte jeg god tid og stresset ned. Med det været som var og ville komme skulle jeg unngå å stoppe for å skifte underveis. Det tar mye lengre tid. 7 minutter senere var jeg på sykkelen og tråkket på opp den første lille bratte kneika ut fra sonen. Det bråkte noe vakent i sykkelen og jeg trodde hjulet hadde løsnet. Av sykkelen full sjekk, men fant ingen ting. OK, en får bare kjøre på og håpe at det ikke er noe alvorlig. Første delen på ca. 15 km ville være i medvind og der fløyt det godt på. Plukket mange allerede før Torridon, men da stoppet det opp. Med enveiskjørt vei i 12 km måtte en følge bak bilene. Med blanding av sykkler og biler blir det den som sykler saktest som bestemmer farten. Ikke noe å gjøre med tenkte jeg og det ble en hvileperiode på 15 minutter godt og vel. Endelig oppe var det bare å koste på. Vi hadde fin side/bakvind så og si frem til Gairloc før vi rundet ytterst der. Fortsatte å plukke plasser hele veien og følte at det fløt godt. Sykkelen bråket fortsatt, men jeg følte ikke at det hemmet og slo meg til ro med at det måtte være mangel på smøring i kranken.

En svømme-exit uten kilt og trommer i Skottland hadde vært skuffende!

Etter Gairloc begynte vinden å skifte. Det kom stadig mer sidevind som etter hvert begynte å snu til side mot og med noen enorme kast. Den første delen her var ikke noen krise da da det var godt kupert. Det var opp og ned hele veien og i motbakkene kjente du ikke noe til vinden, men nedover var det å holde seg fast. Syklet jevnt på etter planen og plukket plasser i alle motbakkene, men mistet og noen nedover. Har blitt veldig reservert nedover og skulle ikke ta noen sjanser. Når du i tillegg nedover blir kastet sideveis var det mer en nok med å holde seg fast. Etter partiet med bakker var over hadde jeg allikevel klatret flere plasser og fikk beskjed av Vegard Furulund om at jeg var topp 6. Det føltes helt uvirkelig ut, men jeg skal ha for å ha syklet jevnt og mitt løp hele veien så langt, uten å brenne av for mye i starten. Så rett før vi skulle krysse veien og ta rett sør i godt over 40kmh smalt det bak og jeg tenkte hva $#$# skjedde nå! Sykkelen stoppet omtrent av seg selv og jeg kikket ned. Så at girskifteren hadde hengt seg opp og var sikker på at nå var det slutt for denne gang. Av sykkelen, kjente på dekk, nei hardt som bare det, før jeg kikket litt nærmere og så at min reserveslange som var teipet oppunder setet hadde falt av på den humpete asfalten og flettet seg inn i hele systemet. Uten tanke fikk jeg gnagd av slangen med tennene og fiklet den ut. Hoppet på sykkelen igjen og konstaterte at det kun var lett mekanisk trøbbel, og at det gikk fint å sykkle med.

Omsider skulle vi inn i siste fase. 55km sørover i direkte motvind. Og det var motvind jeg aldri har kjent maken til og i ettertid ingen andre en snakket med heller. Her var det bare å krumme seg sammen, tråkke jevnt og sjekke wattmåleren og ikke se på farten. Dette måtte være tøft for alle tenkte jeg, og det var det. Til stadighet kastet inn i veibanen, ble det håpløst å få i seg noe særlig med næring på siste del. Før vi var i skiftesone to(T2) hadde jeg plukket tre plasser til og lå som nummer tre, søkkvått, men ikke kald. Ett minutt etter kom sistemann jeg hadde tatt igjen og han spratt ut av skift før jeg hadde sagt banan. Selv var jeg så happy med sykkeltiden på rett over 6:20 som jeg skjønte måtte være blant de aller beste sykkeltidene, så det brydde jeg meg lite om. Tok meg igjen god tid med tanke på at det fortsatt var 5-6 timer i regn og vind som skulle forseres over fjell, gjennom daler, myrer og bekker. Da betød et minutt eller to lite nå kontra det å ikke få på seg det riktige utstyret. Fem minutter senere var jeg igang og løpingen starter med direkte 300 høydemeter fordelt på 4km opp og videre 12km gjennom Colinpass.

Odd Ivar lener seg mot vinden!

Nytt av dette året er at det er anleggsarbeid grunnet kraftutbygging på en normalt grusete vei. Nå var det et gjørmebad i et parti av 4km. Planen var å bruke den første km til å få i meg litt mer næring, gjøre et fornøden og så finne et fint driv. Etter runding av første sving så jeg at tredjeplassen hadde fått et godt forsprang, men brydde meg mindre om det. Har lært meg etterhvert at det kun er meg selv jeg kan gjøre noe med og må finne mitt løp, det er langt igjen og så langt hadde jeg yt det jeg hadde så om det kommer noen bak og fyker forbi, så får de gjøre det. På toppen etter 4km og nærmere første matstasjon så jeg at jeg opp gjennom bakken hadde tatt mye innpå tross at jeg hadde roet veldig oppover. Det ga boost uten at jeg økte farten av den grunn. Liten grunn til å bli høy på seg selv etter 25minutter av forventet 5-6 timer løping. En liten km senere tok jeg ham igjen, vi shaket hands og ønsket hverandre lykke til videre. De første 16km gikk som en drøm, beina føltes helt fantastiske gjennom dalen. Det var en stor følelse tross regn og vind som nå stort sett var i ryggen. Etter disse 16 så var det igjen asfalt der vi skulle løpe rett sør 3km ned til sjekkpunkt tre(T2A).

Vakre rammer under løpingen!

Da jeg vendte nesa nedover på asfalten var det som å løpe inn i en vegg. Vinden var så sterk i mot at jeg følte at beina kun gikk opp og ned og kroppen var på stedet hvil. Etter å ha løpt på litt over 4 minutter på km i terrenget, ble det nå over 5minutter pr. Km på asfalt og delvis nedover!!. Godt var det at ved sjekkpunkt skulle jeg møte Vegard som skulle løpe med meg i fjellet. Kjekt å ha følge nå en periode selv om det var håpløst å prate. I denne vinden ville vi ikke høre noe som helst. Vel inne i T2A hvor vi måtte proklamere at vi var klare for fjellet og ny sjekk av ryggsekk inkludert en 2 min stopp som var obligatorisk for alle på dette sjekkpunktet ble det straks gitt beskjed om at fjellet var stengt. Ben Eigh kunne ikke bestiges i dag. Det var full storm og det kom ikke som et sjokk.

Fornøyd mann i mål! Noe tynnere enn på morgenkvisten;-)

Vi skulle løpe lav rute som ikke på noen måte ville være lett og det hadde han rett i. Vi hadde ikke kikket på dette alternativet så var veldig spent på hva som ventet, men først måtte vi da løpe nye 2,5km nedover i motvinden før vi tok av og 13km i fjellet ventet. Og for en rute. Vi var vel over 800 meter med teknisk terreng, forsering av små bekker, myrer, steiner, stier som var blitt bekker, gjørme og mye regn. Allikevel var det som balsam for mine bein og helt magisk å løpe i. Sjekkpunkter, supportere og andre vandrere i fjellet møte vi på vei over og tida gikk fort. Etter litt under tre timer var vi over fjellet og det var småkupert asfalt igjen til mål. Helt i le for vinden hele veien. Ingen å se foran eller bak ga en enorm følelse og det var ekstra kjekt å kunne dele det med løpekompis, supersupport og gode venn Vegard de siste km inn. Overveldende å krysse målseilet i Torridon, motta en velfortjent lokal Celtman Beer og gratulasjoner. Chris Sterling som vant løpet med god margin kom og kunne gratulere og fortelle at dette var det mest ekstreme av alle løp siden starten i 2012. Da smakte det enda bedre. Tiden ble 11 timer og 12 minutter, Super happy og tilfreds og etter et intervju med BBC Scotland ble det noen kjekke timer med masse god prat på kryss og tvers av landegrensene og en god prat med Alexsander Gullesen og hans team som kom inn som nest beste norske på en 9 plass! Nok en gang tusen takk til Celtman X-tri for et magisk arrangement, Vegard for nok en gang fantastisk support og at du har lyst og tid til å være med, min kjære familie som satt hjemme for endte gang mens jeg spretter rundt. En stor takk til Supersport, Fjellsport og Odex som synes det er kjekt å ha en gammel ørn i miljøet! Tusen takk!!

Tagged , , , , , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *