Lilo Trail 2017. En historie om sult, kilometer og medmennesker

Tevlingskvad skrevet av Sindre Holm

Sindre Holm er 25 år og jobber med online markedsføring i Supersport.no. Han bestemte seg i 2016 for å bli en mer aktiv og rask person. Han gikk dermed til anskaffelse av Oakleybriller, drikkebelte fra Swix og en kjæreste med langrennsbakgrunn.

 

”Skal noen være med å løpe et gratis halvmarathon på lørdag?” Spørsmålet som Kristian stiller er litt utydelig, siden han har munnen full av makrell i tomat. Han forklarer videre om at det er et løp med lav terskel, mye hygge og utfordrende løype. Interessen i meg ble vekket. Sikkert fordi det var gratis. Jeg fortsetter å spørre litt mer om detaljer og interessen vokste enda mer. Jeg har lenge hatt lyst til å løpe et løp, men jeg har vært litt smånervøs for hele rammen med konkurranser, offentliggjøring av resultater og frykten for å møte veggen. Hvorfor husker vi navnet på langrennsløperen Jörgen Brink, liksom?  Jeg er tross alt bare en mosjonist med altfor raske Oakleybriller og omstridt løpeteknikk. Senere på kvelden bestemte jeg meg. Jeg skal gjøre det!


Tiltak ble raskt satt i gang. Jeg ringte en god venn som lånte meg en klokke med GPS. Den gamle Casioklokken med stoppeklokke og 3 tidssoner holder ikke til dette formålet. Jeg ville til enhver tid vite hvor langt jeg hadde igjen å løpe. Jeg lagde en utsøkt Pasta Carbonara med ekstra mye pasta. Jeg har hørt at man må ”karbo-lade”. Jeg måtte også skaffe et drikkebelte. Valget falt på et gammelt XL-1 drikkebelte med plass til én flaske. Den tilhørende flasken var umulig å finne, så det ble Imsdal 0,5. Safe.

Ferdig oppvarmede mennesker i tettsittende klær rusler mot startstreken.

Nervene kom på løpsdagen. Jeg hadde ikke rukket å passere Drammen før magen gjorde opprør. Bensinstasjonen i Kobbervikdalen ble løsningen. Jeg ankom etterhvert parkeringsplassen på Solemskogen og fant fort min kollega, Kristian Horne. Han har gjennomført Norseman 5 ganger. Han lo rått da jeg fortalte at jeg planla å spise en snickers halvveis i løpet. Snickersen ble igjen i bilen og erstattet med to pakker med gel. Det straffet seg senere.

Lilo Trail byr på noen av de flotteste stiene i Lillomarka

Jeg varmer opp veldig lett. Energien skal spares til løpet og jeg tar heller de første kilometerne av løpet som oppvarming. Yeah right. Jeg ble revet med av konkurranseånden og startet selvfølgelig for hardt. Svetten begynte å sile etter 2 km. Jeg fant ryggen på to hyggelige forskere som jeg holdt følge med frem til ca. 11 km. Vi løp feil på et tidspunkt. Panikken begynte å spre seg i meg, men en rask kikk i UT-appen på mobilen viste at vi beveget oss i riktig retning. Noen markeringer var fjernet og vi endte opp med en omvei på omtrent 1,5 kilometer.

Så kom smellen. Jeg hadde løpt 11 kilometer og visste at ”monsterbakken” skulle starte om ikke så lenge. De nevnte forskerne hadde løpt løpet før og de sa at den var 2 km lang. Jeg kjørte i meg en gel og håpet på underverker. Forskerne gikk i brudd og jeg greide ikke svare. Jeg ønsket dem en god tur videre. Krampene i leggene startet samtidig som oppoverbakkene. Jeg sakket ned tempoet og krampene roet seg ned.

På toppen av bakken etter Movatn merker jeg en sult som hverken Hamsun eller jeg har hatt før. Det var en så dyp lengsel etter noe å spise. Magen var helt tom og moralen sank som Titanic i 1912. Jeg var inne på tanken på å bryte, helt til jeg forstod at jeg uansett måtte komme meg  tilbake til bilen på egenhånd. Jeg prøvde å tvinge frem et smil og mente at jeg hadde lest i en artikkel på VG at selv fremtvunget smiling utløser lykkehormoner. Det funka ikke. Lykke for meg ville vært en offroad-mcdonalds med buffetløsning. Tanken på at jeg hadde latt vær å ta med den snickersen gnagde i meg og jeg var litt småforbannet på Kristian.

Det ble altså ikke løpt på asfalt…

Redningen kom. Ikke i form av Mcdonalds, men heller to hyggelige pensjonister på rolig spasertur. Jeg spør desperat om ikke de har noe mat til overs. ”Joda, vi har to safarikjeks som vi skal kose oss med senere”. På en høflig og bestemt måte ble de anmodet om å gi fra seg kjeksen. Jeg kjørte de i meg og var ikke sulten de neste ti minuttene. Så kom denne merkelige sulten tilbake. Kroppen hadde fortsatt ikke fått nok. Redningen kommer atter en gang fra et godt medmenneske,  nemlig en terrengsyklist med styrevesken full av proteinbarer. Han uttrykker sin medfølelse og han gir meg en deilig proteinbar med karamell. Nå har jeg næring nok til å komme til mål. Jeg har i ettertid skammet meg litt over denne desperate tiggingen.

Krampene er nå på et nivå som gjør at jeg ser ut som jeg driver med kappgang. Jeg er ikke så særlig andpusten, men beina nekter å bevege seg! Som tidligere fotballspiller i åttende divisjon er krampe noe man bruker som unnskyldning til å hale ut tiden når man leder kampen, men her var det et reelt problem!

I mål!

Jeg nærmer meg målstreken kraftig og velger å fokusere på hver eneste meter jeg nærmer meg. Én fot foran den andre. Siste del av løpet går på bilveien jeg kjørte tidligere på dagen. Nå vet jeg hvor langt det er igjen. Maks 100 meter. Jeg løper over den siste haugen og ser Kristian stå der. Riktignok har han ventet i 1 time og 15 minutter. Han kom på andreplass med en helt vanvittig tid.

Ekte ultholdenhetsutøvere ser først på gps-klokka, deretter på fotografen.

Det var deilig å gjennomføre. Hvis du vurderer å løpe et løp, så anbefaler jeg deg å bare hoppe i det. Sånn i ettertid er jeg veldig glad for at det ble så spontant. Jeg rakk nesten ikke å grue meg. Ulempen er selvfølgelig at jeg ikke fikk trent skikkelig på denne distansen, men det bryr jeg meg ikke om. Det var en fantastisk opplevelse og all ære til PopUpRuns som arrangerer et slikt løp. Til neste år skal jeg ha med 4 snickers, dobbelt så mye vann og enda mer trening på forhånd!

Hvor lang tid jeg brukte? 3 timer og 22 sekunder. Jeg vet hva du tenker. Det hadde vært kulere med 2:59.

– Sindre Holm

Merket med: ,,,,,,

4 thoughts on “Lilo Trail 2017. En historie om sult, kilometer og medmennesker

  1. Fantastisk fortelling!

    1. Ja, Sindre viste stor forteller-evne her!

  2. Jeg får bli med, og bli slått til neste År. Hilsen han med gPs-klokka

    1. Flott tur! Ses til start!:-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *