Icon Livigno Xtreme Triathlon – Odd Ivar Solvold

Tidligere i år tok Odd Ivar Solvold fra Team Supersport.no en imponerende andreplass i Celtman Xtreme Triathlon (les rapporten her). Bare noen måneder senere var den seige mannen fra Sandefjord igjen klar for et ekstremt fulldistanse-triatlon! Les Odd Ivar´s rapport fra det som skulle vise seg å bli et av hans livs hardeste konkurranser.

Intro

Tirsdag 28 august var det klart for avreise til sesongens andre hovedmål, ICON LIvigno. Sammen med Elizabeth og Raymond satte vi kursen sydover, og var vel fremme i Livigno tirsdag kveld. Da hadde vi lagt turen om Passo del Stelvio og kjørt de siste 12 milene av ruta i fantastisk vær. Selv om jeg var nede uker tidligere for å kjenne på høyden og bli litt kjent, var det godt å få den under huden igjen og for at Raymond skulle få følelsen før fredag.

Onsdag gikk med til tre små økter med en sykkeltur først, svømming med Raymond og en løpetur i et av de kuperte terrengpartiene. Høyden føles med en gang på pust og puls som sist. Torsdag ble det siste prepp, sjekking av værmelding hver time som ikke var særlig oppløftende. Spise, innsjekk og race brief. Der var det kjekt å møte en god gjeng fra Skagerak Sportsklubb. Været var en faktor da det var meldt kaldt og mye nedbør hele dagen. Ville det bli sykling over Stelvio-passet og ikke minst svøm? Det var nemlig meldt lyn og torden i tillegg til mye regn og muligheter for snø på toppene. My kind of luck!

Etter en siste matbit i leiligheten bar det til en natt med «så der» søvn. Våknet klokka 03 klar som et egg til regn og 7 grader som forventet. Nå var det bare om å gjøre å komme seg i gang i hodet. Været er likt for alle og ingen bonuspoeng å hente ved å sutre over det.

Svøm

Når vi kom ned til vannet var det allerede godt med andre der, men ingen grunn til å stresse ute i regnet var min tanke. Det var bekmørkt, kun lysene fra bålene var å se. Selve svømmeløypa var kun synlig med noen små blink på bøyene.


Etter hvert var det klart for å få på seg drakt og gjøre seg klar. Vannet var ok med rundt 14 grader og med kulden fra land ble det ikke så gal overgang. Spenningen lå i motvinden som hadde satt i gang og skapt en del liv i sjøen. Med bekmørket i tillegg visste jeg at dette ble en utfordring, hva skulle jeg navigere etter? Pang, der var vi i gang, og det var bare å vasse ut og legge på svøm. Første delen var en blanding av kaving, hjerte i halsen og fryktfølelse. Bekmørkt, bølger, lys overalt! Følgekajakkene som i tillegg til å følge oss skulle lyse vei med sine hodelykter gjorde at det ble lys overalt. Her var det bare å stole på avstanden til land. Etter hvert klarte jeg å få ned pulsen, finne en form for ro og prøve å forholde meg til land på høyre siden.

Fra i våres har jeg kun svømt med pust på hvert annet tak og kun på høyre side. Ikke som tidligere med pust på hver side og hvert tredje tak. Det for å få den ødelagte skulderen til å henge mer med. Det har gjort at jeg svømmer rettere og klarer å holde en høyere intensitet en tidligere. Etter hva som føltes som en evighet fant jeg første bøye eller rettere den fant meg når jeg svømte hodestups i den. Kom meg rundt og satte kursen etter hva jeg følte var 90 grader rett mot land og skallet i den også. Nå var den verste delen gjort og det var bare å komme seg tilbake mot starten hvor landgangen skulle være en eller annen plass. Normalt er det et holdepunkt av typen lykt eller bål, men her var det lys overalt. Uansett, stranden var ikke så ekstremt bred så det fikk jeg løse ved ankomst. Til slutt, etter det som føltes som en ny evighet, med noen liter smeltevann i magen var jeg inne og kom meg opp på matta. Kikket på klokken og så 59 minutter. Det ga en enorm følelse, aldri vært i nærheten av å svømme full distanse på den tiden. ( i ettertid skulle det vise seg at det var 3600 meter og ikke 3800, men allikevell best ever).

T1

Raymond møtte meg i vannkanten og ledet meg hen, og istedenfor å skifte i det varme teltet vrengte jeg av meg og kledde på meg på nytt ute i regnet. Jeg skulle ikke føle varmen nå, da det gjør det bare verre å gå ut igjen. Neoprensokkene ble på, det var planen da de holder meg varmere på beina under sykkeldelen enn det sokker gjør når det er regn. På med supertrøye, Gabbajakke, hjelm og så var jeg på sykkelen 6 minutter senere.

Sykkel

Etter mye frem og tilbake landet jeg på å sykle med min Argon 18 Pro med TT oppsett. Vi har blitt gode venner og på tross av mye klatring var det og partier hvor en kunne krype sammen. Har funnet en posisjon å klatre på som fungerer supert på den.

Første som poppet opp da Garmin var i gang, er meldingen om at batteriet var svakt på wattpedalene. Typisk tenkte jeg, sjekket to ganger i går. Vips så var wattmåleren ute, for meg det viktigste verktøyet på sykkeldelen det siste året hvor jeg har forstått hva den kan bidra med i forhold til å ha så gode løpebein som mulig. Og desto tøffere forhold desto viktigere for meg, hastighet sier ikke noen ting, men watten viser hva du presterer til en hver tid.

Det var bare å omstille hode og kjøre på følelsen. På veien oppover første stigning plukket jeg 5-6 plasser før det ble tomt foran meg. Skjønte da at jeg hadde vært rask i T1 og lå greit fremme. Klatret opp til Berninapass våt som en svamp, på med regnjakke og så bar det nedover. Krøp sammen så godt jeg kunne og kjørte på i regnet som hamret mot hjelmen og i bra med sidevind… Det ble raskt kaldt, i ettertid burde jeg tatt på regntett fra start av, men en lærer hele tiden. Klarte ikke å få opp varmen i regn og vindkastene nedover. Ikke rart med 4 grader som det var på det tidspunktet. Det gikk det mange tanker gjennom hodet på Solvold nedover mot Samedan. Allerede nå var jeg iskald!! Etter 60km +- var det trafikklys og full stopp på flata. Det var et av de verste øyeblikkene. Ville bytte hansker og Raymond prøvde med all mulig kraft å få på meg nye, men jeg klarte ikke å rette ut fingrene eller stå i mot at han skulle pushe de på så det gikk så der. Jeg skalv, skaket tenner så jeg trodde hodet skulle falle av ikke klarte jeg å si så mye fornuftig heller. Det sto en vakt der som prøvde å skake litt liv i meg etter beste evne. Kom meg på sykkelen igjen og hutret videre. Gledet meg til neste bakke som lå 15 km fremme. Det var eneste motivasjon der og da, sammen med å se mine fantastisk motiverende supportere. Etter hvert opp og absolutt varmere over Ofenpas og nye nedstigninger tok jeg igjen en utøver, og fikk da beskjed om at jeg var nummer to. Det ga motivasjon i kulda og åpnet på et eller annet vis en ny dør inne i skallen min.


Fresubinenen gikk unna som planlagt, iallefall det jeg klarte å få inn. Underleppa var litt slapp så jeg så vel ut som en St. Bernhard etter hvert. I allefall fikk jeg klar beskjed av fruen om å tørke ansiktet et par ganger, men carbodrikken gikk så der. Sliter big time med å drikke når jeg fryser. Uansett snart var det Passo del Stelvio, og i underkant av et par timer med klatring ventet. Da skulle jeg få i meg tenkte jeg.

Snart var jeg nede i Glums hvor en går inn i Stelvio fra denne kanten. Etter turen i sommer gledet jeg meg til denne, selv om det er 1800 høydemeter så var det på et vis den nest siste terskelen før løp og den er eventyrlig å klatre i. Litt oppe i bakken slukner Garmin Edge 1000 helt, fulladet som den var er det tydelig at den er klar for utskiftning. Nå hadde jeg ikke noe å forholde meg ti. Jeg hadde og en sikring i Garmin 935 på armen, men den var pakket inn i klær og hansker og ikke et tema å ha synlig i kulda. Ikke skulle jeg stoppe for å styre med det.. Jepp, beina går rundt og kroppen jobber uten denne dingsen, men den er en motivator i hastighet, puls og ikke minst høydemeter som jeg liker å bruke i klatringene så jeg vet hvor mange fler som skal klatres før toppen er nådd. Den gang ei..

I starten møtte jeg en syklist nedover og tenkte at det var sprekt å gå ut i dette været for en treningstur, men det skulle vise seg i etterkant at det var Mazzucco som ledet. Han hadde fått beskjed om å snu. 5 km opp i bakken fikk vi og samme beskjed, da var jeg oppgitt. Beskjed om å sykle tilbake var definitivt ikke et ønske, og jeg protesterte oppgitt til Fruen. Hva med alle andre bla,bla. Men hun var klokkeklar på at det var bare å snu og ikke noe mer snakk om det, organisasjonen ga beskjed om at tiden skulle trekkes fra, men hva med energien jeg har brukt på denne klatringen da?? Ok, nesa nedover igjen. Hun vet hvilke knapper det skal trykkes på.. I bunn møtte jeg nummer tre på det tidspunktet som var samme person som jeg tok igjen rett etter Ofenpas. Ga signal om at han måtte snu og sykklet på videre. Møtte etter hvert en etter en ut fra Glums og helt opp til Santa Maria som var 30km på tilbakeveien. Det var stor spredning og en enorm styrke som ble vist ved å holde ut.

Rett etter Santa Maria tok jeg igjen startnummer 1, Tara sto det på startnummeret, vi ønsket hverandre lykke til. Tenkte at det var han som ledet og nå var jeg plutselig nummer 1!!, men et par minutter senere kom jeg på jorden igjen. Lederen var 15 min foran, det var Mazzucco fra Sveits.. startnummer 1. Tara hadde fått tidlig beskjed, og snudd i Glums slik alle skulle etter hvert. Uansett skjønte jeg at jeg sykklet bra, når jeg på tross av å ha sykklet godt inn i Stelvio (rett over 10km og 29 minutter brukt opp og ned) klart å holde alle bak meg, kun med unntak av Mazzucco som syklet enda bedre, levde jeg godt med det. Så kom det en ny beskjed, vi skulle sykle over Ofenpas og ned til tunellen in til Livigno, sette oss i bilen og bli kjørt gjennom for så å sykkle til T2 derifra. Kom meg over Ofenpas igjen, og det var den tøffeste delen av sykkelløypa. Den bratteste stigningen var opp denne siden som vi ikke skulle vært og med min utveksling så merket jeg det, men det var en flyt der. Vel nede av med hjul, inn med sykkelen, av med våte hansker og nye på etter hvert. Alle ville ha et tidsøye på 25 minutter å komme seg gjennom på var beskjeden. Første mann var gjennom da jeg kom ned, men det går lang tid mellom hver gang det blir mulighet for å passere. Tunellen er enveiskjørt. Så etter 15 minutter, en tlf. Til arrangøren om når det ble grønt lys, hadde det blitt flere syklister som kom på samme kjøring gjennom og etter tunellen var det ingen differensiering. Alle ble sluppet og sykklet når de var klare. Jeg var rask på sykkelen og øste på. Tenkte på en viss broheving i Østfold for en liten tid tilbake, de 6-7 minuttene jeg hadde til nestemann og mer til de andre nedover var blåst. Uansett bare å kjøre på gjennom rastunellene inn til Livigno sentrum, det fløyt godt på. Nå ble det solregn, kanskje drittværet holder opp?

Livigno er et langstrakt sentrum med mange rundkjøringer og overganger og en prøver å være våken, men ti meter før jeg skulle svinge av opp til Trepalle og de siste 400 høydemetrene blir det bråstopp i trafikken og jeg har to valg, smelle i bilen foran eller kaste meg på utsiden og velger å gjøre det siste. Lite ante jeg at det var bråstopp for en fotgjenger som jeg sneiet og i samme moment bråbremser med påfølgende salto og lander på ryggen rett foran en møtende bil. Farten var ikke så stor, men nok til en skikkelig turn over. Tenker først kun på fotgjengeren, dernest på girøret bak. Kommer jeg meg vider nå!! Får vekslet noen ord på alle språk jeg kan noen gloser av med fotgjengeren og skjønner at hun er ok takk og pris.

Mens jeg prøver å samle delene fyker en forbi. Kommer meg etter hvert på sykkelen igjen og tar fatt på stigningen. Kjenner etter hvert at det ble en skikkelig snell i kne og den vanlige venstre hoften. Tenkte bare da at det ikke er noe å gjør med. Det hører liksom med at jeg får en smell. Tar igjen startnummer 5. som passerte meg på ryggen litt opp i bakken og kommer allikevell inn til T2 som nummer to ca. 10 minutter etter Mazzucco og med noen minutter på tredjemann, men kjente og at det hadde kostet mye.

T2

Så bar det av med våte klær, på med en tørr topp, sekk og terrengsko som jeg skulle ha til asfalten kom etter 8km. Inn med noen salte potetchips, caps og så var jeg klar igjen. Selv om det var blitt lite drikke ble det etablert en ny liten bekk på vei nedover. Hvor kommer det fra tenkte jeg? Stort sett bare en Fresubin i timen hadde gått inn, men jeg hadde nok bra med smeltevann fortsatt med, dog var ikke bekken klar..!

Løp

Det bar stort sett nedover de første 5 før det ble flatt med en svak konstant stigning til runding. Etter 8km var avtalen å bytte til asfaltsko, noe jeg gjorde, men snudde og opp ned på alle klærne og fikk bukseseler på utsiden slik at det skulle bli enkelt når behovet sprengte på. Etter 12km, var magen helt kjørt og jeg måtte finne en dass et sted, men så langt hadde jeg ikke sett noen, men ut av intet så jeg en og et gledens sukk for gjennom kroppen, helt til jeg kom til døren, 50 eurocent!!&% Jeg hadde ikke penger med meg og iallefall ikke mynt, det er jo vekt. Da bar det 30 meter forbi og inn i buskene, beklager Livigno, men sånn måtte det bli og mens jeg satt i buskene passerte nr 1Tara meg. Etter en liten stund i buskene var jeg på beina igjen, rumlende, men ok.

Rett før vending øverst i byen passerte jeg Mazzucco som hadde fått det tungt etter en super sykkeletappe. Så at nr. 1 Tara så vidt økte avstanden til meg, men viste og at jeg hadde en del å gå på. Uansett hadde jeg nok med meg selv, men ville jo ikke gi opp. Nå ventet en del med god stigning i terrenget før vi skulle ned til byen igjen, her ble det løpe og gange de bratteste kneikene og på toppen var det 3km stort sett nedover hvor jeg lot beina flyte på så godt som mulig, men de fikk og mye juling. I mitt hode var jeg da klar for å begynne å klatre og visste at da ble det gange og løp om hverandre så det gjorde ikke så mye om de fikk litt ekstra pepper nedover.

Vel nede i T3 gjennom Livignos folkefylte gater kom dagens neste overraskelse, været var for dårlig til å gå den originale ruten så vi skulle ha nok en runde på 16 km med asfalt/terreng før vi skulle ta fatt på fjellet uten å vite hvor det bar hen. Det var ny turn around i hodet og ble lettere oppgitt, men sikkerhet først! Her var det klart for at Raymond skulle være med og på med en ny ryggsekk med annet innhold som ble grundig sjekket og så var vi i gang igjen. Gledet meg til å ha selskap på denne delen uansett hvor den skulle gå, men var veldig skeptisk til beina nå. Det fristet ikke å gå og Elizabeth motiverte på fra sidelinjen og fikk frem at Tara ikke var langt foran så du gir deg ikke nå!! Du leder! Her var det bare å gå på og det ble en runde med gange og løp om hverandre. Kjekt var det og å treffe kjente på sin første runde selv om ingen var begeistret for at de da og uten å vite det skulle nok en runde. Skagerak Sportsklubb var godt representert med superhyggelige personer, kjekt å møte dere alle!!

Etter tre timer og 10 minutter var vi nok en gang i T3 og da var beskjeden at vi skulle fortsette rett opp i 3 km uten å si noe om hvor målgangen var, lettere frustrert var det bare å gå på. Elizabeth fortsatte motiveringen og jeg så ryggen til Tara som var i det første henget med staver. Raymond som alltid er i det sosiale hjørnet motiverte etter beste evne og foret meg etter lyst holdt motivasjonen oppe. Godt oppe i bakken kunne vi ikke se noen bak og jeg visste at dette ville uansett bli dårligst nummer to og da er det ikke så vanskelig å motivere seg uansett hvor vondt det gjør når du går i 40% stigning. Etter hvert gikk det opp for oss at vi skulle til den originalen finishen på 2500 meter, da ble det 750 høydemeter på 2,5-3km og etter hvert hørte jeg bjellene i toppen og Elizabeth som ropte at Italieneren ikke i mål, du er rett bak, men de hadde lagt inn en liten runde på toppen vi skulle følge, uansett dette går og da kom det en tåre av glede eller smerte eller selvmedlidenhet eller whatever, følelser var det iallefall. Hendene var som ballonger som de alltid blir etter ulykken, men kroppen ellers var ok og smertene i kne og hofte forsvant et øyeblikk. Vi kom oss rundt heisen og opp den siste hellingen til stor jubel, bjeller og en masse mennesker. 6 minutter bak Tara. Det var slutten på en mental ekstrem dag. Selv om dagen og er ekstrem fysisk når du holder på i 13 timer og 50 minutter er det den mentale som får kjørt seg mest når været var som det var. Enorm glede å møte Elizabeth på toppen, krysse mållinjen med Raymond og ikke minst vite at i dag har du slått deg selv og banne meg på alle andre også!

Tara ble annonsert som førstemann og jeg som andremann til toppen, men det regnet vi med var en måte å utrykke seg på og at plasseringen ville justeres. Det skulle vise seg at det ble nesten 1 time ned til nummer tre og i underkant av 50 som kom seg til toppen, men alle som ga seg i kast denne dagen er ekstreme. Prestasjonen av tid er ikke alltid relevant, da det å jobbe mentalt med seg selv i 19 timer kontra 14 er en vel så sterk prestasjon. Det var en dag med mange vinnere!

Uglene i mosen

Dagen etter var det klart for seremoni og rett i forkant ble jeg tatt inn til et intervju av et filmselskap og presentert som nummer to, da skjønte jeg at de ikke ville ta hensyn til distansen i sykkelløypa, tunellen eller noe annet. Jeg var så glad for gårsdagen uansett at det preget ikke veldig mye, selv om en alltid vil at det skal gå fair for seg. Tenkte at det minste de kunne gjøre var å dele seieren.. Uansett var min målsetning innfridd, det å overgå meg selv, få ut det jeg føler at jeg har trent til, klare å få ut en såkalt formtopp av en gammel kropp to måneder etter den forrige var enormt!!

Oppdatering 6.september fra Odd Ivar´s Facebookprofil:

En liten ICON justering. Etter ankomst Lisboa i dag hadde jeg 4 ubesvarte anrop fra utlandet. En eller annen lurendreier tenkte jeg og så ringte den igjen. Det var en veldig hyggelig telefon fra ICON organisasjonen som beklaget det som hadde skjedd. Jeg hadde helt rett og skulle vært annonsert som vinner, men i kaoset med å arrangere konkurranser lørdag og søndag også, ble det surr for de. Tara som kom først til toppen er såklart helt uten ansvar her, så seieren deler vi.

Merket med: ,,,,,,,,,,,,,,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *