Da Roald Amundsen la ut  på Hardangervidda for 100 år siden forestilte han seg neppe at 200 mennesker årlig skulle suse over landskapet som nesten drepte ham. Med utstyr, bekledning og mat som hadde gitt polarhelten hakeslipp, er deltagerne bedre rustet til å takle dårlig vær og lav moral enn det Amundsen kunne drømt om. Expedition Amundsen har hatt tradisjon for å by på ulende vind og bitende kulde, men 2017 skulle bli et ganske annerledes år. Dette er historien om året da turen over vidda ble et eventyr av den gode sorten.

 

Tekst: Kristian Horne
Foto: Kai-Otto Melau

Kunsten å gå i melis

«Måtte det snø så mye?» Vi står ved startstreken på Haukeliseter og skuer oppover den umenneskelig bratte bakken vi skal opp. Foran står fotografene og smiler mot oss mens våte snøflak på størrelse med knyttnever daler ned og pakker seg pent inn i alle folder i bekledningen og på pulken. Børseskuddet går og løpet er endelig i gang. Farten ut fra start kan best sammenlignes med et sett mennesker som får grønn mann i et lyskryss. Alle vet at det må tråkkes spor, og det har ingen hensikt å spreng-åpne for å så bli tatt igjen fem meter senere.

Det danner seg fort et pent tog oppover bakkene, og mens snøen daler ned har de siste menneskene i singelklassen forlatt startstreken før team-klassen får startskuddet 30 minutter senere. 30-40 cm med nysnø gir rett og slett ikke all verden spredning ut fra start.

Starten går! Foto: Kai-Otto Melau

 

I bakkene opp mot Store nup har det dannet seg en liten gjeng med blant annet veteran Thomas Andersen som bytter på å gå opp spor. Det føles som vi går i melis, svetten siler og kombinasjonen tett snøvær og flatt lys gjør at alle konturer i terrenget forsvinner. I en liten utforbakke kan jeg konstatere dagens første tryn, men ikke av en spektakulære sorten. Det flate lyset gjør at jeg ikke forstår at jeg har stoppet opp, og jeg detter bakover idet jeg kjenner at jeg hadde mistet farten for et par sekunder siden. Vi ler, men forstår også hvor hjelpesløs man er uten GPS i dette været.

 

 

Foto: Kai-Otto Melau

 

Ned til Mannevann tar de første lagene oss igjen, og det er godt å få flere frem til å gå spor i front. Team Amundsen med Hansen og Markset og Team RAB med Lillehagen, Wang og Tufte tar med seg godt humør og drakraft som gjør de lange slettene inn mot Hellevassbu ganske så trivelige. Før vi vet ordet av det ligger vi i teltene våre og pleier føtter og smelter vann.

I natten er alle pulker grå

Å gå alene på ski over Hardangervidda i mørke er en opplevelse alle friluftsmennesker bør unne seg en gang i løpet av livet. Følelsen av frihet som kommer over deg er nesten overveldende, og et par øyeblikk glemmer jeg helt startnummeret som henger på pulkdraget. Plutselig ser jeg lys fra hodelykter langt der fremme, og jeg våkner brått opp igjen. Dagdrømming, eller rettere sagt nattdrømming får jeg ta senere.

Foto: Sofi Wennstig

Midt på Vidda ligger turisthytta Litlos. Hytta er et av de største samlingspunktene for turister i påsken, og den fungerer som sjekkpunkt nummer to under Expedition Amundsen. I påsken får man fylt på med kvikklunsj, appelsin og en kopp kaffe her, og i det jeg går inn i hytta for å registrere meg kjenner jeg lukten av nettopp kaffe. Funksjonærene som skriver oss inn sitter der tilfreds med en stor kanne med sort lykke, og jeg blir minnet på at jeg har glemt noe ganske så vesentlig. Som eventyrlig forbruker av kaffe kjenner jeg at jeg for lengst har passert tolererbar tid siden sist inntak av koffein, og panikken brer seg i kroppen. – Du har ikke en liten kjeft med kaffe til meg da? Spør jeg med glimt i øyet til en av de to jentene som sitter i det lille fyr-rommet med penn og papir. De ler og rister på hodet, og jeg vet jo hvorfor. Man skal jo klare seg selv, og etter å ha tilbudt mer penger enn jeg er stolt av for en porsjonspose med pulverkaffe går jeg slukøret ut i natten med uforrettet sak.

Foto: Kai-Otto Melau

De to timene med hvile jeg får på Litlos går raskere enn jeg håper på, og jeg rekker akkurat å gjøre unna rutinene som må på plass før jeg må bryte leir og gå videre. Deltagerne rundt om i teltene prater og hoster om hverandre, og i det jeg går i gang med etappe tre merker jeg at kroppen begynner å kjenne kjøret. På vei ut fra Litlos treffer jeg på Øyvind Lillehagen som har gått hardt i front hele dagen. Den normalt sprudlende mannen er likblek, hes og sjanglete. Lenger opp i bakken har han nettopp kollapset og kastet opp gjentatte ganger før han og lagkameratene ble enige om at nok var nok. Han hadde følt seg dårlig en god stund, men et sterkt konkurransehode hadde holdt farten oppe til det til slutt var nok. Med til historien hører det til at han etter en kort rast på Litlos fortsatte uten startnummer og suste i mål til en meget respektabel tid. Noen mennesker er fortsatt bygget av materiale de gamle polfarerne var laget av.

Foto: Kai-Otto Melau

Veien fra Litlos til den lille hytta Viersla er tung. Selv om forholdene etter Hellevassbu har vært fantastiske med lite vind og fast snø, er det nå lite med energi igjen i kroppen. Beina verker, hodet er trøtt og magen har for lengst gitt beskjed om at fortsatt matinntak er uaktuelt. Jeg fortsetter allikevel å dytte ned gel og sportsdrikk, og merkelig nok holder det seg nede. De lange utforkjøringene ned mot det siste sjekkpunktet føles fantastiske, og det er en lettelse å kunne skli litt på skiene til en forandring. Trøttheten glemmes fort i det jeg tar de siste stavtakene inn mot den lille hytta der en hel gjeng med frivillige har laget heiagjeng.

Jeg smiler og skriver meg inn, vel vitende om at jeg nå har fire timer med nydelig hvile foran meg. Jeg får opp teltet i en fart og fyrer opp primusen før jeg tar frem posen med smågodt. – Dette er er jo ikke så verst, slår det meg mens jeg spiser surt godteri og hører på lyden av en gjeng lykkelige trekkhunder som leker og bjeffer utenfor teltet. Vi gjør jo dette frivillig.

I nøden spiser fanden Japp

08:15 fredag morgen våkner jeg med et rykk. Lyden fra alarmklokken på telefonen skraper i øregangene og jeg dras ut av illusjonen om at jeg ligger i sengen hjemme. Lyden jeg trodde var hunden vår Ludvig viser seg å være hundespannet som nå skal frakte en av fotografene lenger inn på vidda, og jeg har nå 14 minutter på meg før jeg skal være klar til å gå. Rutinene for å sette opp og bryte leir er heldigvis intakt selv om jeg er sliten, og 08:29 står jeg hos funksjonærene for å skrives ut. Med et vennskapelig tupp i ræva sender den store bamsen av en mann meg ut fra Viersla idet snøen plutselig begynner å lave ned.

På vei ut på siste etappe. Foto: Kai-Otto Melau

Mang en gang har jeg blitt fortalt at den siste etappen inn mot mål er som en søndagstur å regne. Her er det bare å skli i lett terreng, og nyte de siste meterne inn til mål har jeg hørt folk si. Jeg kjenner meg imidlertid lite igjen i beskrivelsen, og for hvert skritt jeg tar skriker alle fibre i kroppen mot å fortsette. Når jeg passerer det siste obligatoriske sjekkpunktet kjenner jeg at det er rett før batteriet er flatt. Jeg stabber meg bortover, men føler meg omtrent like brukbar som fjellmann som en skive servelat er som dopapir.

Når jeg endelig treffer skiløypa på Maurset har luften gått totalt ut av ballongen. Jeg har nå snaue tre kilometer igjen i fine skispor, men jeg blir forbigått av småbarnsfamilier og dansker som danser forbi meg. «Hvorfor drar han på en sånn, mamma?» Spør en liten jente idet hun passerer meg og pulken, og jeg spør meg selv det samme spørsmålet. Jeg erkjenner at jeg må ha sukker for å komme i mål, og roter nede i lommen min etter det som var tiltenkt om en siste nødløsning. Lykkelig fisker jeg opp Japp-sjokoladen og dytter den i meg som om jeg aldri hadde sett mat før, til fornøyelse for hytteeierne som rister på hodet fra verandaene sine.

Noen minutter senere sklir jeg lykkelig i mål som mann nummer fire og synker sammen så fort pulken har passert målseglet. «Er du klar igjen neste år?» ler en funksjonær mens hun rekker meg en colaflaske. «Spør meg i morgen» smiler jeg mens jeg gulper i meg Cola og kjenner lykkefølelsen bre seg. For hvem prøver jeg å lure? Nå, noen dager senere husker jeg knapt hvor sliten jeg var. Jeg husker egentlig bare hyggelige deltagere, frihetsfølelse og naturopplevelser få andre turer kan måle seg med. Denslags gjør at man kommer tilbake.

Sees neste år.

– Kristian

 

 

 

 

mm
Forfatter

Kristian Horne er 28 år gammel, utdannet ved Norges idrettshøgskole. Hans idrettslige bakgrunn er fra triathlon, og meritter er blant annet fire ganger topp ti i Norseman og bronse i NM triathlon langdistanse. Kristian er bidragsyter og uansvarlig redaktør for Supersport.no Blogg, og jobber til daglig som sortimentsansvarlig for triatlon i nettbutikken Supersport.no.

Kommentarfeltet er stengt