Deltaker Expedition Amundsen-blatimen
Foto: Kai-Otto Melau
”Eg har ikkje drept han sjølv da!”. Arne-Kristian (AK) smiler lurt når han viser frem skifellene sine på den første toppen etter Haukeliseter. Tetgruppen i Åsnes Expedition Amundsen 2018 består av fem mann, og har nettopp stoppet for å bytte ski etter en time med kontinuerlig klatring. Skifellen som blir beskuet er laget av selskinn, og eieren forteller ivrig om hvor mye bedre gliden er enn på mohair-feller. Praten sitter løst idet vi setter utfor, og begynner på nedkjøringen til Mannevannet. Det er lite som tilsier at dette er fem innbitte menn som vil slå hverandre. Les vår historie om vinterens flotteste eventyr over Hardangervidda

Flukten fra Lycra og merkekrav

For det er ikke et hvilket som helst skirenn vi går. Åsnes Expedition Amundsen er et sært påfunn for folk som har blitt lei tradisjonelle renn med kondomdress og Cera-pulver. Racingski er byttet ut med fjellski, lycra med anorakk, og festesmøring med selskinnsfeller. Som middelmådig utholdenhetsutøver og ivrig friluftsmann har jeg erkjent at nettopp denne typen konkurranse passer meg helt perfekt. Tur møter startnummer, og trivsel møter konkurranse. For jeg er nok aller mest glad i trivsel.

Kort fortalt er det førstemann over Hardangervidda fra Haukeliseter til Maurset (100km), og man må trekke en pulk på minimum 40 kg. Underveis må man innom Hellevassbu, Litlos og Viersla der man samlet må ta ut åtte timer med hvile.

Åsnes Expedition Amundsen 2018
Påskestemning på start! Håvard Hansen (venstre) og undertegnede beskuer første bakke. Foto: Kai-Otto Melau.

Men tilbake til løpsutviklingen. I front har Joel Dyrhovden og Håvard Hansen satt i et alvorlig tempo inn på de siste slettene mot Hellevassbu. Snøen spruter fra skiene, og undertegnede må erkjenne at det ikke er sjans for meg å følge på innover hvis jeg skal holde gjennom natten. Inne på Hellevassbu er teltene til Joel og Håvard allerede oppe når jeg skal opp med mitt eget.

Om medister og de nære ting

Mens jeg er i ferd med å kaste utstyret mitt inn i teltet, hører jeg fresing og en litt uventet lukt fra naboteltet. ”Er det kjøttkaker du steker, Håvard?”, roper jeg for å overdøve lyden av primusen. ”Medisterkaker med smør og ketsjup!”, roper Håvard blidt tilbake. ”Jeg er så lei frysetørret mat!”.

Jeg smiler for meg selv, og vet at det er få mennesker som takler dette løpet bedre enn Håvard Hansen. Mannen som måler 195 cm på sokkelesten har vært fulltids langrennsløper i flere år. Han har også gått Norge på langs og tilbringer flere timer i skogen i løpet av jakta en mange gjør i løpet av et liv. Rett mann på rett plass der altså.

Medisterkaker med smør og ketsjup, roper Håvard blidt tilbake. Jeg er så lei frysetørret mat!

Åsnes Expedition Amundsen 2018
Kulden gjorde seg etterhvert synlig i form av rim i barten. Foto: Aud Nævdal Lynghamar

Jeg har allerede nå skjønt at kampen om seieren kommer til å stå mellom Håvard, Joel og AK, og jeg ønsker dem lykke til når jeg rusler ut fra Hellevassbu etter to timer hvile. Resten av karene skal hvile i fire timer, og jeg gleder meg til å gå alene i natten inn mot Litlos. Følelsen av å gå i måneskinn på fjellet uten et menneske i nærheten, er det nærmeste jeg kommer en religiøs opplevelse. Og mens jeg går på det jeg klarer, begynner jeg ubevist å nynne. Ditt sinn monner flyve så vide omkring, det er som du glemmer de nære ting. Det er som du aldri en time har fred, du lengter bestandig et annet sted.

Pulsklokken ligger jevnt i sone 2 på flatene, og kilometerene raser forbi i snilefart.

Les også: Expedition Amundsen 2017

Åsnes Expedition Amundsen 2018
Noen ganger lønner det seg å heve blikket fra skituppene. Hardangervidda er vakker. Foto: Kai-Otto Melau

Den siste utforkjøringen ned til Kvennsjøen kan kategoriseres som ”rufsete”, og jeg gruer meg alltid til å sette utfor. Med lange svinger og defensiv, dansk kjørestil kommer jeg meg ned, og kjenner for første gang i løpet av konkurranse hvor kaldt det er.

I det jeg begynner på den siste marsjen inn mot Litlos er vottene som to isblokker, og det gjør vondt å dra ned den kalde luften i lungene. Jeg klemmer ekstra hardt rund skistavene og nynner videre de siste kilometerene inn mot neste hvilepunkt.

 I det jeg begynner på den siste marsjen inn mot Litlos er vottene som to isblokker, og det gjør vondt å dra ned den kalde luften i lungene.

Kveldstrim etter leggetid

To timer hvile passerer fort, og inspirert av sangen jeg har nynnet på, prøver jeg å tenke positivt selv om jeg nå begynner å bli trøtt og sliten. Når jeg pakker sammen teltet gir jeg meg selv en klapp på skulderen for å ha klart å trykke i meg to fulle pakker med Real Turmat. Enkle gleder for en enkel mann. Har du spist opp maten din? Flink gutt.

Vel vitende om at det er langt forbi leggetid turer jeg ut på den etappen jeg som regel sliter mest med – nattevandring inn til siste sjekkpunktet ved Viersla.

Åsnes Expedition Amundsen 2018
De siste timene er tøffe, og gode rutiner sikrer mest mulig hvile. Foto: Kai-Otto Melau

Jeg er ikke spesielt glad i ubehag, og midtveis mellom Litlos og Viersla begynner det å røyne på. Jeg har bevisst forsøkt å se minst mulig på distansen jeg har igjen for å ikke miste motet, men plutselig ser jeg et lys langt der fremme. Jeg forstår lite, da jeg fortsatt føler at det er langt igjen til Viersla. Men jo nærmere jeg kommer, jo mindre tvil er det: Det er et lys!

Lyset er oransje og rødt, og etter en kilometer må jeg erkjenne at dette ikke er Viersla, men snarere ett telt. I teltet ligger Joel som har fått mageproblemer, og som har måtte kaste inn håndkledet etter å ha vrengt magen gjentatte ganger. Jeg har oppriktig vondt av ham i det jeg passerer teltet. Få som stilte til start har kapasiteten til Joel, og han hadde fortjent et godt løp i dag. Jeg er imidlertid sikker på at den sympatiske mannen kommer tilbake neste år for å vise oss ryggen over vidda.

Grov humor og varmt dolokk i natten på vidda. Hva mer kan et menneske ønske seg, tenker jeg før jeg kryper inn i teltet.

Kongen av campingplassen

En time senere dukker det opp ett nytt lys, og denne gangen er det faktisk Viersla som ligger foran meg. Armene og beina er som overkokt pasta, og mentalt er jeg allerede inne i teltet, da jeg plutselig begynner å høre heing! Skikkelig heing altså! Midt inne på vidda, klokken fire på natten opplever jeg nå å få mer oppmerksomhet enn jeg gjør på Norseman, og moralen jekkes opp ti hakk.

Nummer 69 er inne. Velkommen!”, sier en av karene og smiler lurt til meg. Han vet like godt som meg at jeg fikk startnummeret etter å ha spurt pent. Jeg er ikke mer voksen enn det, og for første gang ler jeg skikkelig da jeg får et par 69-relaterte vitser kastet i fjeset.

Før jeg begynner å sette opp teltet blir jeg opplyst om at det er isopor-dolokk på utedassen for komforten sin skyld. Grov humor og varmt dolokk i natten på vidda. Hva mer kan et menneske ønske seg, tenker jeg før jeg kryper inn i teltet.

Åsnes Expedition Amundsen 2018
Å hvile godt er en en viktig del av en god prestasjon. Foto: Kai-Otto Melau

Du syns dine dager er usle og grå. Hva er det du søker, hva venter du på? Når aldri du unner deg rast eller ro, Kan ingenting vokse eller gro. Linjene fra «De nære ting» har gått og surret en stund i hodet, og det slår meg at det stemmer godt overens med dette rare løpet. Livet i teltet på disse stoppene er i grunn relativt trivelige dersom du tillater det. Du kan velge enkle løsninger og ha det temmelig usselt, eller så kan du legge inn bittelitt innsats og ha det som rosinen i pølsa, eller tyttebæret i viltgryta, som de sier godt inne på vidda.

To primuser på full guffe, en varm jervenduk og smågodt gjør at velferdsnivået er høyt, og undertegnede stopper ikke der i jakten på trivsel! I år har jeg nemlig med meg mobil og en batteribank som sikrer at jeg kan spille tetris så lenge jeg bare vil. Klokken halv seks sitter jeg altså der i mitt lille univers og spiser lakris og spiller tetris i et godt og varmt telt.

Åsnes Expedition Amundsen 2018
To primuser og en vanntett pose med kaffe og smågodt gjør susen for trivselen. Foto: Kai-Otto Melau

Fotograf og kompis Kai-Otto Melau står smilende utenfor teltet mitt når jeg er sniker ut hodet på morgenkvisten, og gir meg en plastmaske. ”Du får ikke dra før vi har gjort dette”, proklamerer han og anviser meg til utkanten av teltleiren. Den kompetente fotografen har nemlig et prosjekt der han plasserer pussige masker på upassende steder, og denne gangen er jeg Storm trooper på Hardangervidda. Sist gang var makkeren min, Lars, kylling i alpene.

Åsnes Expedition Amundsen 2018
Visste du at scenene fra vinterplaneten Hoth i Star Wars er spilt inn på hardangervidda? En liten hyllest var på sin plass. Foto: Kai-Otto Melau

Drømmen om en varm seng og HBO

Siste etappe er seig. Matlysten er lav, og hver gel er en liten lidelse å få i seg. Samtidig vet jeg at konsekvensene av å ikke spise er enda mindre hyggelig. En ski foran den andre, og gjenta. Jobben er relativt enkel, og passer godt den mentale tilstanden jeg er i.

Fokuset er flyttet mot hvilen og maten som venter på Eidfjord Hotell og husfrue Borghild, og jeg funderer på om jeg skal se én eller ti episoder av «Game of Thrones» når jeg er nede i Eidfjord. Jeg våkner brått fra dagdrømming om drager og riddere når to ryper snitter pulken. Steggen kakler av latter, og jeg begynner å le selv. Den siste halvtimen har jeg drømt meg så mye bort fra hvor jeg er, at jeg rent har glemt hvordan det ser ut rundt meg. Solen er på vei opp over fjellene, og jeg går i et stort kunstverk. Vi mennesker er lette å distraherte.

Knær, hofter og et gnagsår der solen aldri skinner, gir imidlertid klar beskjed om at jeg skal holde meg oppreist.

I det jeg setter utfor bakkene som avslutter løpet, gjør jeg et forsøk på å knappe sekunder ved å sette meg ned i hockey-stilling. Knær, hofter og et gnagsår der solen aldri skinner gir imidlertid klar beskjed om at jeg skal holde meg oppreist, og jeg må heller satse pengene på at det er igjen litt glider på skiene.

De siste meterne i skiløypene ned mot mål er nydelige etter den harde fokksnøen på vidda, og når jeg krysser mållinjen er det med et enormt smil om munnen. Jeg har blitt nummer tre, i et løp jeg har hatt lyst til å prestere i, og jeg er slått av to mye bedre deltakere. Håvard har satt ny løyperekord på tiden 21:40, og AK har sust inn en halv time foran meg! Jeg bøyer meg i vindlua for prestasjonene deres!

Les også: Forberedelser og trening til Expedition Amundsen

Åsnes Expedition Amundsen 2018
Endelig i mål, og klar for en varm seng. Foto: Heidi Kvamsdal

En halv time etter målgang sitter jeg i en lavvo i målområdet med betasuppe og en kopp kaffe og prater med andre deltagere. ”Skal du kjøre samme hvileopplegg neste år?”, blir jeg spurt om fra siden. Og før jeg vet ordet av det går det opp for meg at jeg trolig vil søke om plass igjen. Selv om jeg ca. 169 ganger lovte meg selv at det skulle være siste gang natten i forveien. Man glemmer jo tross alt fort.

Men hvorfor ikke? Jeg er jo en enkel fyr som finner lykke i akkurat slike opplevelser, og sangen som har gått på repeat i hodet det siste døgnet oppsummerer det jo egentlig fint. Den lykken du søker bak blånende fjell, kan hende du alltid har eiet den selv. Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting.

Snakkes neste år.

— Kristian

Vil du vite mer om løpet? Ta en titt på arrangørens websider.

Les også: Expedition Amundsen 2016

Utstyr brukt under løpet

Sokker og ullundertøy fra Gridarmor

Fjellpulken Xplorer 154 med ekspedisjonsdrag og sele

Norrøna Trollveggen bukse og Svalbard jakke

Winforce Carbo Basic Plus fersken sportsdrikk

Åsnes Gamme 54, Mountain Race 48 og Spitsbergen Expedition staver.

Pakkposer og bag fra Sydvang.

mm
Forfatter

Kristian Horne er 28 år gammel, utdannet ved Norges idrettshøgskole. Hans idrettslige bakgrunn er fra triathlon, og meritter er blant annet fire ganger topp ti i Norseman og bronse i NM triathlon langdistanse. Kristian er bidragsyter og uansvarlig redaktør for Supersport.no Blogg, og jobber til daglig som sortimentsansvarlig for triatlon i nettbutikken Supersport.no.

Kommentarfeltet er stengt