Vi har gleden av å presentere Lise «Robust» Borgen-Johansen. Lise er en av Norges sprekeste tobarns-mammaer og har tidligere gjennomført Norseman. I år var målet Swissman, og vi fulgte spent med på hennes reise frem til det store målet. I dette innlegget kan du lese om hennes fantastiske ferd frem mot seier under årets Swissman Xtreme triathlon.

‘Det lyser over hele himmelen, like etter kom det et kraftig brak. ”Se mamma, det kommer igjen og igjen, det stopper ikke!” Det blinker over hele himmelen, mamma og jeg går nedover til kaia i Ascona, klokken er 03.35, det er kun 25 minutter til båten går.

Med svømmehetten i hånden og puls på over 150 er jeg på vei om bord i fergen. Denne konkurransen er det noe helt spesielt med, det at vi skal svømme 3,8 km, sykle 180 km og løpe 42 km føler jeg meg klar for, men jeg både gleder og gruer meg til å passere ulykkesstedet. Jeg har siden januar sagt til meg selv at ”i år er det min tur”.

Swissman-xtrem-triatlon-1
Lise venter på å komme ombord på fergen, men arrangøren holder igjen starten.

Klokken er 04.20 og båten har fortsatt ikke gått. Arrangørene venter på at det kraftige tordenværet skal passere. Etter 40 nervepinnende minutter får vi den skuffende beskjeden om at det ikke er forsvarlig å sende oss ut i det åpne vannet da været blir dårligere og dårligere. Siden vi nå er så forsinket blir det 4 km løp i stedet for 12 km, som er en plan B om været ikke tillater at vi kan svømme.

Vi får tre kvarter på oss til å komme bort til T1, skifte, spise og gjøre oss klare. Som sild i tønner står vi under et lite overbygg og regnet hamrer mot taket. Det strømmer av tanker gjennom hodet, først må jeg omstille meg for så å gjøre meg helt klar til det som venter oss. Grunnen for at det blir kortere løpeløype er at de ikke kunne utsette det noe mer da det er meldt tordenvær og opp mot 20 mm nedbør på toppene. De vil derfor få oss av gårde så fort som mulig.

Jeg står nesten helt foran, 3,2,1.. da er vi i gang. Selv om jeg ikke er den raskeste så har jeg lært at jeg må være litt aggressiv på fellesstarter eller så havner jeg bare i kø. Føttene plasker i regnvannet, men kroppen blir fort varm og føttene går som to trommestikker. Det er et par menn som passerer meg, men ingen damer. Jeg ligger først av damene og holder den plasseringen frem til og ut av T1, 17 minutter på 4 km og 1 ½ minutt på skiftet er jeg fornøyd med.

Yes!, jeg er første dame ut av T1, en svært god følelse, tross av at mye kan skje på de neste 180 km på sykkel. Jeg har hatt en perfekt oppladning med to hele dager i Ascona hvor jeg fikk testet ut formen og utstyret. I tillegg har jeg spist bra og hvilt masse. Jeg kjenner at overskuddet presser på kroppen og jeg er virkelig klar.

Etter ca. 2 mil kommer ei jente susende forbi meg og plutselig ble den kontrollerte starten mer aggressiv igjen. Hun skal uansett ikke slippes av synet, hun er sterk på flatene og jeg må jobbe for å følge henne. Straks kommer det en gruppe menn forbi oss (10-15 stykk) som ligger på hjul, fristelsen er selvfølgelig stor med tanke på å bli med gruppen da jeg vinner både hastighet og jeg bruker vesentlig mindre energi. Imidlertid legger jeg de tankene raskt til side da det er helt uaktuelt å jukse seg til seier.

Så smalt det, den grusomme lyden av en sykkel som treffer asfalten. Jeg rekker ikke å blunke før knærne og hånden min skraper bortover asfalten. Ikke igjen, ropte jeg. Jeg reiser meg raskt opp, løper bort til sykkelen min og testet bremsene og girene, de virker. Fallet skjedde allerede etter 4 mil. Jeg er på vei ut av en rundkjøring i kraftig regn, og i det jeg svinger ut av rundkjøringen sklir jeg på et kumlokk og deiser i bakken med et brak.  Blodet strømmer ned fra knærne og hånden min, fokuset blitt fort flyttet tilbake til toppen av kleine Scheidegg, fallet skulle ikke stoppe veien til målet igjen. Jeg sa til meg selv i det smerten fra knærne sprer seg i det jeg tråkker bortover flaten, ”nå roer du ned Lise, du må ikke glemme hvorfor du er her. Du er her for å nå toppen og oppleve det unike landskapet, det er ikke for å vinne du ønsker å gjøre Swissman”. Jeg roer ned, men konkurranseinstinktet forsvinner ikke, jeg skal ta henne igjen, men uten å risikere noe.

Swissman-xtrem-triatlon-2
Sveits er vakkert, men bratt!

Nå er jeg allerede 6 mil på vei og ser fortsatt ikke min store konkurrent, men jeg får stadig oppdateringer på at jeg nærmer meg henne. Det stikker i brystet mitt i det jeg passerer ulykkesstedet, det er både tøft med tanke på det som skjedde i fjor, men samtidig en stor lettelse å få passere det som stoppet meg. Vi har startet på stigningen og jeg skimter henne. Bare noen minutter senere er jeg 10 meter bak henne, her kan jeg trygt ligge slik at jeg hele tiden har kontroll. Jeg passerer Mats og følgeteamet (mor og far), han roper til meg ”om det føles svært kontrollert og behagelig så rykker du fra allerede nå” Det føltes egentlig svært kontrollert og nærmest behagelig, jeg har mer å gi og går for å få et forsprang på henne i stedet for å ligge bak og ”safe”. Jeg rykket ifra og hun forsvinner sakte men sikkert bak de krappe hårnålsvingene. Ja! Nå er jeg virkelig i mitt ess, jeg passerer mann på mann i motbakkene. Jeg er nå fremme til brosteinspartiet, over 1 mil på brostein i motbakke skal passeres.

Swissman-xtrem-triatlon-3
Wow!

Regnet lager strømninger på brosteinen og det er både tungt og ubehagelig å sykle, men det er ikke bare meg det er tungt for, jeg  motiverer meg selv med å si at det er tyngre for de andre. Jeg fortsetter å passere oppover og endelig ser jeg Gotthardpass (2164 m.o.h), Følgeteamet står klare og tar på meg regnjakke, hansker og fyller på med energi som jeg kan ha med meg videre  Nå er det over 600 høydemeter nedover i 6 grader og kraftig regn. Brrr, det er kaldt og det går svært sakte. Samtlige av de jeg nettopp passerte suser forbi meg i en enorm fart. Rett før jeg reiste nedover til Sveits, fikk vi kjøpt et svært bra American classic aluminium hjulsett. Jeg hadde kun et bra carbonhjulsett, men følte meg ikke trygg nok når jeg skal mye ned og det i tillegg regner. Var derfor meget glad at Kristian i Supersport tipset meg om dette isteden.

Hun er sterkere enn meg nedover, men jeg er sterkere enn henne oppover. På Gotthardpass er jeg ca. 5 min foran henne, det lover bra, det er heldigvis mange høydemeter igjen. Knærne mine er stive og kroppen er helt frosset, jeg kan nesten ikke vente til et nytt fjell skal bestiges slik at jeg får igjen varmen.
Swissman-xtrem-triatlon-4

Jeg fortsetter å øke forspranget og jeg er nå 10 minutter foran henne når jeg når toppen av Furkapass (2436 m.o.h).  Jeg føler meg kvalm og begynner å bli uvel, heldigvis er det ikke næringen som jeg inntar hvert 15 minutt som gjør meg kvalm, men høyden. På toppen av Furkapass møter jeg synet av dette (se bildet), det er ubeskrivelig vakkert og jeg NYTER!

Det har sluttet og regne, jeg har fått tilbake varmen og er på vei nedover igjen og kvalmen forsvinner gradvis. Kroppen føles magisk og jeg er veldig klar for å starte på siste krevende stigning som går opp til Grimselpass (2106 m.o.h).

På vei oppover kjenner jeg solen steke i ryggen, det er kun smerter fra fallet som kroppen ikke er fornøyd med. Næringen, utstyret, følgepersonellet og ikke minst hodet fungerer optimalt. Det er sykt og si det, men jeg er ikke sliten! Jeg venter hele tiden på en supersmell, men det kommer ikke!

Grimselpass var bare en fryd å bestige, nå venter 2 mil nedover før de siste 2 milene er noe mer kupert igjen. Jeg rekker å nyte den ekstreme naturen, det er så vakkert her!

 

Jeg er fremme på T2, og med 8 minutter ledelse skal jeg starte på min aller beste gren. Det er alltid spennende om magen er med på overgangen fra sykkel til løp, overgangen med tanke på muskulaturen er jeg ikke bekymret for. Det skal fungere og det gjør det også! Jeg løper bra og kroppen føles fortsatt magisk. Etter et par mil begynner magen å ulme litt, men med et raskt toalettbesøk så er flyten tilbake. Jeg fortsetter å passere mann på mann og øker hele tiden ledelsen.

Jeg er på siste sjekkpunktet før siste etappe opp til kleine Scheidegg. og får beskjed om at jeg leder med 20 minutter. For første gang begynner jeg å føle på smaken av seier, men alt kan skje så jeg tør ikke tro.

Swissman-xtrem-triatlon-4
Lise på vei inn til seier!

For første gang begynner kroppen å føles tung og jeg gleder meg så vilt til å komme i mål. Mats sier at jeg bør løpe, men kroppen vil helst gå fort, jeg løper og går om hverandre, jeg er livredd for at hun skal ta innpå meg. Dette skal jeg vinne!

 

Jeg passerer 40 km og får vite at det er 4 km igjen, det er rart at når man innstiller seg på at det kun er 2 km igjen, så er de to ekstra kilometerne svært tøffe. Det er bare å bite tennene sammen og holde farten oppe.

Langt der fremme ser jeg flaggene blafre i vinden, det kribler i kroppen og jeg kan for alvor gjøre meg klar for å heve armene over hodet. Mats griper hånden min og gir meg et stort kyss, du klarte det jenta mi, du klarte virkelig å vinne Swissman, det er rått!

 

Swissman-xtrem-triatlon-5
De magiske siste meterne!

 

Swissman-xtrem-triatlon-6
Ingen vinner alene! Mannen Mats er en viktig støttespiller for Lise.

Det beste av alt er at jeg får dele denne unike opplevelsen med den personen som står meg nærmest, uten Mats hadde jeg ikke vært en vinner. Ikke minst er jeg så evig takknemlig for at mine foreldre stiller opp og virkelig engasjerer seg i den ”ekstreme” verden jeg ønsker å leve.

I det sekundet jeg passerer målstreken får jeg betalt for hver eneste time jeg har brukt på å forberede meg fysisk og mentalt på denne konkurransen. Jeg er faktisk i himmelen et lite sekund der. Jeg blir aldri lei følelsen av å nå toppen, det er så verdt alle kreftene det koster å komme dit. Det gir meg en mestringsfølelse og en glede som er ubeskrivelig. Denne gangen nådde jeg ikke bare toppen jeg klarte i tillegg å gjøre alt riktig slik at jeg vant kvinneklassen og kom på 17. plass totalt på tiden 12 timer og 53 minutter.

Denne følelsen skal jeg aldri gi slipp på! Det er en helt vanvittig opplevelse og endelig få gjennomføre noe som har vært en drøm i flere år. Nå er det en virkelighet!. Det var virkelig min tur denne gangen☺

Forfatter

Skriv en kommentar